Med 200 millioner kroner i foreløpige overskridelser, går det mot et realt økonomisk mageplask for Tromsøbadet. Fra kvalifisert hold meldes det at bassenget fort kan vise seg å bli ytterligere 300 millioner dyrere før noen får tatt seg en dukkert.

1,3 milliarder kan det altså til slutt være snakk om, hvis våre kilder har rett. Planene som opprinnelig ble stemt igjennom kostet 688 millioner. Hvordan er det i det hele tatt mulig å bomme slik?

Det uheldige er at det sammenfaller med innrømmelsen om enda 134 millioner i overskridelser på årets kommunebudsjett. 90 prosent av det er innen Helse og omsorg, altså totalt 119 millioner. Dette er foreløpige årsprognoser basert på januar og februar.

Hvis en vanlig bedrift hadde endt så hinsides skakkjørt, måtte daglig leder for lengst ha tatt sin caps og gått. Enhver butikkeier som prosentvis hadde ligget så langt unna budsjett, ville blitt slått konkurs på flekken. I det offentlige blir imidlertid katastrofen møtt med skuldertrekk.

Erlend Svardal Bøe (H) mener at fadesen med Tromsøbadet-overskridelsene må få konsekvenser. «Mye av økningen av rammene er knyttet til reserver, men dette er et prosjekt som har kommet ut av styring og kontroll», sier Bøe.

Konsekvensene blir at tjenestetilbudet i kommunen og andre prosjekter i investeringsbudsjettet får lide. Hadde folk i Tromsø visst hvor mye dette i praksis gikk ut over dem, ville det vært fakkeltog i gatene fram til neste valg.

Jeg hevder innimellom at «jeg betaler min skatt med glede», og mener med det at jeg er glad for at vi har skoler, sykehus og barnehager som holder en høy standard, at vi får bygd veier og at vi får en del snurrige TV-programmer vi ellers ikke ville hatt. Jeg er heller ikke motstander av at penger skal settes av til å bygge badeland eller til forbedringer i Helse og omsorg. Det er bare når kostnadsbildet jeg har blitt forespeilet ikke er i nærheten av å stemme med virkeligheten, at jeg blir irritert.

Den totale mangelen på økonomisk kontroll betyr at Tromsøs håpløse hallkapasitet blir et vedvarende problem. Kanskje blir det først i neste generasjon at man har haller nok til at alle som ønsker å drive med idrett får muligheten til det?

Det er nesten fascinerende hvor ofte slikt skjer i kommunal regi. Badelandet på Templarheimen, Tromstun og Fagereng skole har alle hatt samme problemet, noe som vitner om systematisk underbudsjettering for å lure prosjekter igjennom.

Ingen ville stemt for et badeland som kostet 1 til 1,3 milliarder (eller hvor det nå ender opp til slutt) – la oss lure folk til å tro at det kan gjøres for under 700 millioner. Det er nesten som om man undrer på om Olemic Thommessen har vært involvert i planleggingen.

Det er mulig man må seile under falskt flagg for å få gjennomført et større prosjekt i kommunen, men det er fortsatt lureri. Byggingen av universitetet og en rekke prosjekter i Breivika har til sammenligning blitt oppført uten overskridelser, så det er faktisk mulig å klare det innenfor budsjett.

Det eneste gledelige er at byggingen går etter planen, hvilket vil si at det forventes ferdigstilt i første halvdel av 2019. Vi skal få badet, med andre ord, bare ikke i penger.

Samtidig tar man seg i å tenke at «når det ikke engang er forsinkelser i byggeprosessen, hvordan er det da mulig å bomme så grassat?».

Dette holder rett og slett ikke vann.