Åtte hundre millioner kroner er mye penger. Svinaktig mye penger.
Åtte hundre millioner kroner er et så høyt beløp at det er vanskelig for den ordinære lønnsmottaker i gata å se for seg hva summen egentlig innebærer. Det er for eksempel nærmere to tusen normale årslønner.
For åtte hundre millioner norske kroner kan du for eksempel kjøpe en god bærbar pc til hver eneste innbygger i Tromsø kommune. Eller betale alle bussbillettene som blir løst i Tromsø by – i tre år. Eller bygge enda et sykehjem tilsvarende nyoppførte Otium i Tromsdalen. Eller dekke fjorårets underskudd i kommunens helse- og omsorgssektor, fire ganger.
Da planene for badelandet på Templarheimen først ble lagt på bordet, var prislappen satt til 488 millioner kroner – eller en halv milliard, sånt rundt regnet. En million eller tolv er strengt tatt å regne som pølser i slaktetiden når slike prosjekter skal realiseres.
I september 2014 kunne daværende byrådsleder Øyvind Hilmarsen (H) fortelle at det nok kom til å gå rundt femti millioner kroner til for å oppføre badelandet, men selv om det ble politisk skifte i kommunen ved valget i 2015 fikk ikke dette noen konsekvenser for visjonen om det store folkebadet på Tromsøya: I mars 2016 ble Tromsøbadet vedtatt, og nå var prisen steget til nærmere 700 millioner.
På dette tidspunktet hadde kommunen allerede brukt 70 millioner på prosjektering, så da enkelte kritiske røster stilte spørsmål med om det ville være særlig lurt å plassere et gigantisk badeanlegg langt unna sentrum, hadde bordet for lengst fanget.
Det ble satt av litt over seksti millioner til uforutsette utgifter, men nylig fikk vi vite at disse pengene allerede er brukt opp. Det var derfor knyttet betydelig interesse til rapporten om Tromsøbadets fremdrift og økonomi som ble presentert tirsdag. Rapporten er begredelig lesning for dem som håpet på at kostnadsavløpet i bassenggulvet nå skulle være tettet; nå antas det at kommunens våte badedrøm kommer til å koste nærmere 1,3 milliarder kroner. Åtte hundre millioner mer enn først planlagt.
Åtte hundre millioner kroner! Hvordan kunne dette skje?
Les også: Refser Tromsøbadet-styring: – Dette må få konsekvenser (For abonnenter)
Kommunens innbyggere har akkurat gått gjennom den årvisse polemikken om overskridelser i helse- og omsorgssektoren, hvor det nå skal kuttes med kniv, øks og motorsag. For de ansatte i hjemmetjenesten, som haster rundt fra hjem til hjem med medisiner og omsorg, må det være provoserende å registrere med hvilken tilsynelatende letthet overskridelsene blir mottatt i kommunen:
«Selv om Tromsøbadet blir dyrere enn først antatt, kommer dette til å bli veldig bra», uttalte avdelingsdirektør for kultur og idrett, Bjarte Kristoffersen til iTromsø tirsdag, mens Jarle Heitmann (Ap) kunne fortelle at han ikke var overrasket over tallene, siden tilsvarende prosjekter i Alta og Harstad hadde opplevd lignende problemer. Det er jo muligens litt synd at ingen tok hensyn til disse erfaringene under planleggingen.
Med unntak av Jan Blomseth, da. Frp-veteranen er en av få som virkelig kan toe sine hender i femtimetersbassenget. Allerede da kostnadene var anslått til godt under halvparten av dagens estimat, spådde Blomseth at sluttprisen kom til å passere en milliard. På den annen side er det kanskje ikke så vanskelig å være spåmann når det offentlige skal være byggherre. Legger man sammen to og to, vil man overraskende ofte komme til et svar i nærheten av fire.
Offentlige byggeprosjekter har en lang og vond historie med budsjettoverskridelser. I vinter har stortingspresidenten gått av etter at Stortingets nye garasjeanlegg ble to milliarder dyrere enn forutsatt. I samme by kan man besøke Holmenkollen skianlegg. Oppgradering av hoppbakken skulle koste 40 millioner kroner, men sluttregninga kom på ufattelige nesten 2 milliarder kroner. Tilsvarende historier finner man over hele landet.
Forsker Morten Welde ved NTNU i Trondheim ledet studiet «Lav prising – store valg» (2014), som omhandlet underestimering av kostnader i offentlige prosjekter. Blant konklusjonene i rapporten finner vi at byggekostnader tidvis anslås for lavt av strategiske årsaker, hvilket betyr at kostnader undervurderes med vilje for å sikre at investeringsvedtak blir gjort. Videre pekes det på at utilstrekkelig metodikk og lav kompetanse er blant hovedårsakene til at kostnadene øker under gjennomføring:
«Risiko blir gjennomgående underestimert og nytte gjerne overvurdert», heter det i rapportens sammendrag. Stort tydeligere kan det knapt sies.
Overskridelsene i Tromsøbadet må dekkes inn på en eller annen måte. Man trenger neppe å være i besittelse av en blankpolert krystallkule og en nystokket bunke tarotkort for å se at Jan Blomseth nå antakelig får rett i sin antakelse om at vi kan skyte en hvit pil etter den bebudede nedsettelsen av eiendomsskatten i kommunen, og det før vi får selve driften av Tromsøbadet å bekymre oss for.
Er det noen som vil bli overrasket om det viser seg at badelandet blir en varig utgiftspost? Det er budsjettert med mellom 200- og 300 000 besøkende årlig, noe som betyr at hver eneste av kommunens beboere må prøve seg på svømmemerket Havhesten tre til fire ganger årlig for at dette ikke skal gå i underskudd. Til sammenligning kan det nevnes at Nordlandsbadet i Bodø hadde 130 000 besøkende i 2017, noe som for øvrig var rekord.
«Vi må ha forståelse for at å bygge badeland er mer komplisert å bygge enn andre ting», uttalte Arbeiderpartiets Jarle Heitmann til Nordlys tirsdag.
Kanskje det burde være en indikasjon på at andre enn kommunen skal holde på med det.