Det sies at valgkampen starter så snart forrige valg er over. Allerede nå har det politiske terrenget begynt å ta form fram mot neste valg – lokalvalget i 2019.

Arbeiderpartiet

Sittende ordfører Kristin Røymo (Ap) og resten av politisk ledelse har en krevende øvelse fremfor seg dersom de vil beholde makten. De har brutt løftet sitt om ikke å øke eiendomsskatten over 2011-nivå, det har vært store overskridelser på investeringer, bare denne uka med nye millionoverskridelser for Tromsøbadet, og selv om de lovet å «rydde opp» i økonomien, er det fortsatt omfattende overforbruk i helse- og omsorgssektoren.

Røymo mangler et politisk prosjekt som fenger folk. Det nærmeste hun har kommet et politisk prosjekt er «Tromsø som plastfri by». Det er en god sak å ta eierskap til, fordi det er umulig for politiske motstandere å si seg uenig i den. Røymo har funnet seg en sak hvor hun er uangripelig, så lenge hun klarer å fylle det med innhold og politikk. Det mangler ennå. Og plast vil aldri i et lokalvalg bli like viktig som helse, skole og eiendomsskatt. Og da er Røymo like langt.

Arbeiderpartiets sjefstrateg i Tromsø, Jarle Heitmann, har varslet at «Prosjekt Kristin» er planen for kommunevalget i 2019. Å fremheve person fremfor parti er en omstridt måte å drive valgkamp på, ettersom velgere er mer opptatt av enkeltsaker og politikk enn personer, selv om kampanjene i stor grad har blitt personorientert de siste årene. Forutsetningen for en vellykket personvalgskamp er uansett at du har en populær og tydelig toppkandidat: Det har ikke Arbeiderpartiet i Røymo.

Rødt

Rødt har i posisjon bevist at de er mer enn kun et protestparti. Likevel har partiet fått erfare at å lede en kommune først og fremst går ut på forvaltning fremfor forandring. Rødt har i en årrekke hatt en lojal velgerbase i Tromsø. De har stått langt sterke i her enn i andre store byer. De gjorde et eksepsjonelt sterkt valg i 2015 og fikk 14,4 prosent av stemmene. Partiet vil nok oppleve styringsslitasje i 2019

SV:

SV lokalt har heller ikke klart å vekke samme entusiasme som deres stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes gjorde i stortingsvalgkampen. De mangler også en tydelig frontfigur.

Den rød-røde koalisjonen:

SVs største sak i perioden har vært at partiet har satt en stopper for at private aktører kan tilby tjenestene sine i hjemmetjenesten, såkalt fritt brukervalg. Både SV, Ap og Rødt gikk til valg på å avvikle fritt brukervalg, men da de i fjor måtte gjennomføre politikken, manglet de argumenter. De ble fullstendig overkjørt av høyresiden, og mens Ap-politikerne låste seg inne på rådhuskontorene sine, lot de SV og Rødt fronte det upopulære grepet.

Saken førte til at de fikk mye motbør fra både brukere, politiske motstandere og selskapene som tilbyr tjenester, særlig Privat Omsorg Nord. Som om ikke saken har vært vanskelig nok for den sosialistisk-kommunistiske konstellasjonen, avsluttes kommunens kontrakt med Privat Omsorg Nord og Prima Omsorg i september 2019, samtidig som kommunevalget. Det vil gi bensin på bålet at det som med bedre kommunikasjon kunne gått rett hjem hos flere av Aps velgere, heller har utviklet seg til å bli en tapersak for Røymo & co.

Høyre:

På borgerlig side tyder alt på at Høyre kommer til å samle seg rundt Jens Johan Hjort. Partiet vil kunne forsøke å gjøre fritt brukervalg til en av deres kampsaker i valgkampen. Går Høyre for «Hjort 2019», blir det også en kollektiv og vond innrømmelse for partiet om at de valgte feil mann da de gikk for Øyvind Hilmarsen i 2015, på bekostning av nettopp Hjort.

Frp:

Frp har vært preget av interne stridigheter mellom mangeårig Frp-høvding Jan Blomseth og resten av de sentrale politikerne i Tromsø Frp. Om partiet klarer å få løst konfliktene i god tid før lokalvalget, er de alene om det som kan bli en vinnersak for partiet. Ettersom resten av det politiske Tromsø er positiv til «Tenk Tromsø» og bompenger, posisjonerer Frp seg som det eneste reelle alternativet om man vil stanse bompenger i Tromsø.

Hvor realistisk det egentlig er kan man godt spørre seg om, ettersom Frp etter fire år i regjering har vist seg mer bompengekåt enn de rødgrønne var. Likevel, med anti-bompengestandpunktet kan de fortsatt stjele stemmer fra alle partier, men særlig Høyre, Sp og Ap.

Venstre:

Venstre kommer til å bli preget av at deres tydeligste profil gjennom flere perioder, Jonas Stein, har meldt sin exit fra Tromsø-politikken. Den mest trolige etterfølgeren er partiets andre kommunestyrerepresentant, Morten Skandfer. Han klarte ikke å vekke velgernes entusiasme som partiets toppkandidat i stortingsvalget. Men det er mulig lokalpolitikken blir mer overkommelig. Først må han bare lære seg av og til å snakke med utestemme.

KrF:

KrF var ikke en del av flertallet forrige gang de borgerlige hadde makta i Tromsø. Som et evig opposisjonsparti i Tromsø har de ikke klart å markere seg i en eneste sak denne perioden. Sitter KrF ennå i kommunestyret? Det er ikke godt å si.

MDG:

I motsetning til Oslo har ikke MDG i Tromsø klart å foreslå alternativ politikk og løsninger, men peker på alt som ikke fungerer eller er godt nok. Til tross for to representanter i kommunestyret, har de vært helt usynlig. Partiet vil likevel trolig profittere på en generell økt miljøbevissthet blant velgerne, uavhengig av hvilken politikk de fører lokalt.

Senterpartiet:

Tromsø Senterparti har også mistet sin tydeligste stemme, Sandra Borch, til Stortinget. I forkant av forrige kommunevalg var partiet preget av splittelse, da flere av kandidatene ble vraket og opprettet den mislykkede bygdelista «By og landlista». Senterpartiet mangler også en reell kampsak. Å ville skyte ulv er neppe spesielt effektivt valgflesk i Tromsø.

Ingenting er avgjort.

TV2 hadde nylig en måling som viste at det lå an til maktskifte i Tromsø. Samtidig er det fortsatt ett og et halvt år igjen til neste valg, og mye kan endre seg. Ett år før stortingsvalget i fjor hersket det ingen tvil om at Jonas Gahr Støre og Ap kom til å bli valgvinner.

Slik gikk det ikke, og de borgerlige partiene skal derfor være forsiktig med å ta seieren på forskudd. Gjør MDG et godt valg i Tromsø, er det også tenkelig å få til en storkoalisjon mellom Rødt, Ap, SV og MDG, som kan gjøre at de klarer å sikre seg fire år til i rådhuskontorene.

Uansett er neppe noen av de store partiene tjent med å kjøre en sterk personvalgskamp – Ap vil tape på det på grunn av at Røymo verken har vært spesielt tydelig eller populær. Høyre med Hjort har heller ikke mye å tjene på det, ettersom personfokuset rundt Hjort vil være sterkt nok uten at Høyre trenger å gjøre det til sentrum i sin kampanje.

Det er ingen tvil om at valgresultatet i 2019 ligger helt åpent. Fortsatt mangler partiene både kandidater og saker som kan fenge velgerne. Det neste halvannet året må Ap bevise at de kan holde på folks stemmer, og Høyre må bevise at de er mer enn Jens Johan Hjort.