En InFact-undersøkelse viser at Ap har kun 16,9 prosent oppslutning i Tromsø – den laveste noensinne i byens historie.

Kommunen står samtidig i fare for å havne på ROBEK-lista, som følge av null kontroll med utgiftene i Helse og omsorg og badeland-byggingen. Den logiske slutningen vil på alle vis være å ikke kaste bort tiden på å gå for gjenvalg.

Valget i 2015 var svakt, sett med Arbeiderparti-øyne, selv om gode tall for Rødt og SV sikret flertall i kommunestyret. Ingenting vil imidlertid kunne redde Arbeiderpartiet i 2019, hvis de forsetter den kursen og med den lagoppstillingen de har nå.

30,5 prosents oppslutning ved valget i 2015 var elendig, med tanke på at Hjort akkurat hadde trukket seg og Høyre ikke hadde noen reell ordførerkandidat. Nå er selv det halvert.

16,9 prosent er katastrofe, og lekkasjen kommer ikke til å stoppe der. Kanskje på tide å finne en livbåt før det er for sent.

Enda dystrere blir fremtidsutsiktene for Ap av at Jens Johan Hjort (H) vender tilbake. Den populære advokaten blir ifølge samme InFact-undersøkelse foretrukket som ordfører av 47,6 prosent av Tromsøs befolkning, Røymo er til sammenligning ønsket av 17,9 prosent.

Det er selvsagt lov å tro på mirakler, og si at man nå skal «brette opp ermene», men tror de en gang selv på dette?

Hvis et fotballag etter 20 serieomganger lå desidert sist i Eliteserien, ville man byttet trener, uansett hva grunnen til resultatene var.

Oppskriften har ganske enkelt ikke fungert – og alle ser at Ap trenger nye koster. Og selv med verdens beste erstattere er sjansen for valgsuksess minimal.

For en måned siden lanserte Jarle Heitmann (Ap) det han kalte «Prosjekt Kristin» – valgstrategien hans for å få Røymo gjenvalgt. Undersøkelsen InFact har gjort for Nordlys får for alvor slått fast at det prosjektet er dødsdømt. Det går ikke lenger an å snakke om at det «bare er meningsmålinger» eller feilmarginer. Dette er reelt.

Røymo gikk i Nordlys fredag selvkritisk ut og innrømmet at hun var «kjedelig». Det synes jeg på ingen måte hun er. Kristin har vist seg som en av de varmeste, mest omsorgsfulle og rauseste politikerne byen har hatt, noe hun blant annet har vist ved sin humanitære innsats for båtflyktningene.

I motsetning til andre politikere, gjør hun slikt også uten noen kameraer til stede. Det eneste som er synd, er at hun ikke er noen velgermagnet.

Arbeiderpartiet må rett og slett finne noen andre. Helst noen utenfra, som ikke kan klandres for overskridelser på 134 millioner på inneværende budsjett. Noen som ikke har hatt noen befatning med verken planleggingen eller kostnadskontrolleringa rundt Tromsøbadet. Og noen som har større appell blant folk enn det Kristin Røymo har hatt.

Hvis man gjør en «fem på gata»-spørrerunde om hva folk husker av prosjekter Kristin Røymo har fått gjennomført, tror jeg at «å gjøre Tromsø til en plastfri by» eller «opphenginga av hanen til Marit Bockelie» er de eneste som blir nevnt. Foruten negative ting som økt eiendomsskatt, katastrofal økonomistyring og u-svinger i sentrale saker, selvsagt.

Det er ikke nok til å sanke stemmer. På ingen måte. Og når Røymo heller ikke har den folkekjære tiltrekningskraften til tidligere ordførere som Erlend Rian, Jens Johan Hjort eller Herman Kristoffersen, blir det stusslig med argumenter for å lokke folk over til Arbeiderpartiet.

Jeg har tidligere fremholdt Viljar Hanssen som en mulighet. Det finnes sikkert også andre kandidater. Per i dag kan det i alle fall virke som om det vil slå positivt ut bare å melde at Kristin Røymo ikke stiller.

Hvis Arbeiderpartiet var et fotballag, og man hadde vært trener, ville det vært fristende å følge det Senja-sjef Frank Berntsen i sin tid gjorde. Han var så misfornøyd med innsatsen til én spiller, at han tok ham ut, vel vitende om at de ikke hadde flere bytter igjen.