Minneord, Jon Michelet (1944-2018)

Jeg vil bare si at du var helten min. Jeg beundret deg, så opp til deg og digga deg.

Og jeg er lei meg for at jeg aldri fikk sagt det til deg. Man må bli flinkere til slikt, til å skryte til folk man synes fortjener det. Og Michelet fortjente det virkelig.
meninger

Jeg kjente ikke Jon Michelet, men han tok masse plass i livet mitt, spesielt i ungdomstiden.

Foreldrene mine, begge født i 1944, samme året som Jon, var det man trygt kunne kalle raddiser. Hjemme var det enorme reoler med bøker, en salig miks av faglitteratur, skjønnlitteratur og oppslagsverk.

Å søke kunnskap og lese bøker og aviser var ikke noe man valgte, det var en sentral del av oppdragelsen. Det var en evig formaning av verdien med å lese bøker. Ikke bare at det kunne være underholdende og spennende og bra for språket og alt det der, men at man alltid ville lære noe, plukke med seg fakta og anekdoter, og dermed skjønne mer av hvordan verden henger sammen.

På ungdomsskolen og videregående slukte jeg mye bøker. Min store helt var Jack London. Elsket de pompøse og kraftige beskrivelsene av røffe folk og ugjestmild natur, ikke minst på havet.

Da filmen «Orions belte» kom i 1985, var alle og så den på kino. Den var virkelig en av åttitallets norske blockbustere og vi kidsa var i ekstase etter å ha sett den.

Men boka var bedre, selvsagt var boka bedre, og jeg fikk stående ordre om å lese den av så vel foreldre som storebroren min. Skildringene av båten «Sandy Hook», det gamle, lille, sammenlappede og forsofne frakteskipet, er svært inngående og helt fantastisk skrevet.

Da båten går ned i filmen er det kjipt, dramatisk og upraktisk. I boka føles derimot forliset som det er en person som går ned i ishavet, da Michelet klarer å knytte sterke bånd mellom leseren og båten. For Michelet var en båt mer enn et flytende transportmiddel. Båter var noe hellig. Båter er noe hellig.

Broder’n hadde skrevet særoppgave om Michelet på gymnaset, og jeg valgte derfor å gjøre det samme. Jeg slukte Michelets bøker med enorm appetitt, og særlig romanene om den smått forfylla antihelten Vilhelm Thygesen. «Jernkorset – En roman mot nazisme og nynazisme» (for en rå tittel), «Hvit som snø», «Den gule djevelens by», «Panamaskipet» og «Mannen på motorsykkelen». Thygesen banet vei og satte standarden før både Varg Veum og Harry Hole og mange andre som kom etter.

Ikke bare var bøkene skrevet med fabelaktig dramaturgi og spenning, men jeg digga de lange og nerdete sidesprangene han tok ut av handlinga for å øse ut kunnskap om alt fra båter til våpen og naturbaserte lovmessigheter. Jeg lærte senere at nettopp dette var noe han ble kritisert for, at han tok så mange sprang fra den stramme historielinja i bokas handling.

Jeg elsket det, og lærte masse om Svalbard, nazisters flukt til Argentina etter krigen, storpolitikk og historie. Hans beskrivelse av båter og livet på havet var også dypt fascinerende og gnistrende skrevet. Dessuten så han så forbanna tøff ut. Han ble min norske Jack London og Ernest Hemmingway i én og samme person.

Michelet hadde også et nært forhold til Tromsø og bodde her noen år, der han jobbet for Bladet Nordlys. Under oppstarten på EF-kampen, i 1971, holdt EF-motstanderen (etter egne ord) «et flammende innlegg mot min egen avis, fra et oljefat på torget», for så å forlate byen, oppsagt fra jobben sin.

Men han knyttet mange vennskap her og beholdt et godt forhold til byen og folk i nord. Han var opptatt av nordområdene lenge før dét var et kjent begrep i offentligheten, og han skrev senere flere reportasjer fra Svalbard, på oppdrag for avisa Klassekampen.

Interessen for nordområdene går igjen i bøkene hans, ikke minst i nevnte «Orions belte». I «Jernkorset» skildrer han også om planleggingen av å bombe en bokkafé i Tromsø, med en navngitt politimann som kynisk planlegger.

Dette avstedkom injuriesøksmål og masse bråk, og påstandene kjent døde og maktesløse. Ikke lenge etter ble en Oktoberbokhandel i Tromsø sprengt på ordentlig. Bare tilfeldigheter gjorde at ingen liv gikk tapt. Michelet fremholdt på nytt sine mildt profetiske teorier, som igjen ble dømt døde og maktesløse, stikk i strid med hva oppmerksomheten førte til for den storselgende boka.

VM-bøkene til han og makker Dag Solstad har jeg lest mange ganger. Faren min var både raddis og fotballgæren, og disse bøkene var banebrytende. Det var noe usømmelig og nedrig med at to slike intellektuelle forfatterkapasiteter på venstresiden skulle bry seg om noe så lettvektig, kapitalstyrt og fjollete som et verdensmesterskap i klodens største idrett.

Men det ga de to herrene faen i. Særlig bøkene fra 82- og 86-VM er fantastiske. Men der Solstad skriver mer om fotballkunsten og sitt kjære England, er Michelets skildringer virkelig av det anekdotiske og tematisk flytende slaget. Hans kjærlighet til ikkevestlige lag generelt, og Brasil spesielt er gjennomgående.

Da jeg senere skulle gi ut ei VM-bok med Joachim Førsund, var vi temmelig opptatte av ikke å bli sammenlignet med denne smått legendariske duoen, noe det selvsagt heller ikke var noen fare for. Men jeg husker at jeg tenkte faren min likevel ville vært stolt av at jeg hoppet ned i de enorme fotsporene fra Michelet og Solstad. At dette i seg selv var kult.

Jeg møtte Jon Michelet to ganger. Den ene gangen var jeg innom kafeen Markens Grøde i Tromsø, det var første halvdel av 2000-tallet, for jeg drev platebutikk vegg i vegg med kafeen. Så en dag satt han der, Jon Michelet. Selveste Jon Michelet.

Han var i slutten av femtiårene og så uforskammet bra ut. Stilige klær og sko, veltrimmet bart og med en sånn udefinerbar coolhet enkelte bare er i besittelse av. Han så både mild og stram ut på én og samme gang. Det oste både autoritet og et verdensvant blikk fra den aldrende forfatterkjempen. Sånn vil jeg bli når jeg blir stor, tenkte jeg inni meg.

Jeg ble stående i baren og drikke kaffen min, i stedet for å ta den med meg ut, som jeg pleide. For jeg tenkte at nå skal jeg faen meg gå bort til ham, til selveste Jon Michelet, også skal jeg fortelle selveste Jon Michelet, her han sitter, hvor mye han har betydd for meg, hvor kul jeg synes han er, at den særoppgaven er noen av det mest lystbetonte jeg gjorde i alle mine år på skolebenken, hvor dritbra jeg synes flere av bøkene hans er og hvor viktig jeg synes stemmen hans har vært, at det var en raddis der ute som alle bar i seg en påtvunget respekt for, fordi det motsatte var kul umulig.

Også skulle jeg si at jeg har pappas originale utgave av «Kapitlet som forsvant», boka Michelet og Tron Øgrim fikk gitt ut på AKPs Per Sivle forlag, og som var en slags outtake fra «Jernkorset», som forlaget nappet ut og ikke ville trykke. Kapitlet om «Konsulen som ble krigsforbryter», om Quislings våpendrager Finn Sofus Støren leste jeg storøyd og fascinert.

Men kaffekoppen ble drukket opp, og jeg gikk ikke bort til ham. Jeg var redd for at han skulle avvise meg, se rart på meg eller på en eller annen måte sette meg i forlegenhet. Så jeg lot heller være. På vei ut møtte jeg likevel blikket hans, og jeg nikket vagt til ham, på en sånn måte at det både kunne tolkes som en tilfeldig bevegelse på hodet, men samtidig sånn at det kunne innkassere et nikk tilbake. Jon Michelet smilte vennlig og nikket høflig og overbærende. Jeg var så stolt. Jeg hadde jo nesten snakket med ham.

Andre gangen jeg møtte ham var i 2010. Jeg hadde vært i fotball-VM i Sør-Afrika, og på vei hjem skulle jeg delta på et TV-program, sammen med min makker Joachim. Vi hadde vært der nede i mesterskapet og blogget for TV-kanalen vi nå var gjester i programmet til. Der var også Jon Michelet. Han skulle snakke om sitt elskelige Brasil.

Vi ble sittende på et felles venterom, og igjen tenkte jeg å fortelle ham at han var min store helt, hvor mye jeg digga bøkene hans osv., men det føltes feil. Michelet så også sliten og syk ut, og den tidligere uredde bølla og rabulisten virket nesten sjenert og sky, og utsondret sosial avstand. Denne gangen møtte han ikke blikket, som jeg sikkert litt for febrilsk prøvde å oppnå kontakt med. Nok en gang unnlot jeg å snakke til ham.

Nå er han død. Giganten Jon Michelet, den evige kommunisten, debattanten, forfatteren, journalisten, samfunnsrefseren, sjømannen og verdensborgeren, som til tross for et politisk ståsted langt utenfor sperregrensenes univers, ble en folkets mann, høyt elsket og lest i hopetall, og som oppnådde en helt vill ny-popularitet med bokserien om krigsseilerne.

Jeg angrer på at jeg ikke gikk bort til ham den gangen, og fortalte ham hvor viktig han hadde vært for meg. Derfor er dette så altfor, altfor sent. Men jeg vil uansett si at du var helten min. Jeg beundret deg, så opp til deg og digga deg. Og jeg er lei meg for at jeg aldri fikk sagt det til deg, at jeg feiget ut i stedet for å mote meg opp.

Man må bli flinkere til slikt, til å skryte til folk man synes fortjener det. Og Jon Michelet var en som virkelig fortjente det.

Mine tanker går til hans nærmeste familie og venner. Dere har virkelig all mulig grunn til å være stolt av en mann som var så unik på så mange måter. Han vil savnes på mange måter. Hvil i fred, gamle bølle.