Selv ble jeg oppmerksom på Jon Michelet i Lakselvbukt skolebibliotek. Som en overmåte fotball- og litteraturinteressert unge, trålte jeg hylla med sportsbøker inngående. Fra før hadde jeg lest ei bok om Eusebio som onkelen min hadde, og en nokså kortfattet biografi om Åge Hareide som en kompis hadde fått til jul.

Utvalget på skolebiblioteket var heller ikke all verden, når sant skal sies, men noen diamanter fantes i kullbingen: Hunter Davies – ellers mest kjent som Beatles-biograf – var representert med den banebrytende «Kong Fotball», historien om Tottenhams sesong 1973, og vi hadde et pent eksemplar av adferdsbiologen Desmond Morris’ verk «Fotballfolket».

Sistnevnte skjønte jeg ikke stort av, siden Morris stort sett skrev om likhetene mellom fotballfans og kannibalstammer i urskogen, noe som virket en tanke søkt på en niåring som så etter bilder av Kenny Dalglish.

Blant disse verkene fant jeg et par bøker som viste seg å være noe helt annet enn noe jeg hadde lest tidligere, nemlig «VM i fotball 1982» og «VM i fotball 1986» av Dag Solstad og Jon Michelet. Dette var forvirrende for den unge meg. Jon Michelet kjente jeg igjen som en slags kjendis. Hadde det ikke vært bilder av fyren i Se og Hør? Og samtidig hadde jeg fått med meg at han hadde noe med «Orions belte» å gjøre; en norsk film som alle snakket om, men som jeg var for liten til å få lov til å se.

Sett i ettertid var konseptet helt strålende: To av Norges mest kjente og leste forfattere, dro til verdensmesterskapene i fotball i årene 1982 til 1998 og skrev bok om det de opplevde. Senere skulle kjente kulturpersonligheter som Kjetil Bjørnstad, Ole Paus, Cathrine Sandnes, Anne Holt, og vår egen Egon Holstad skrive bøker i samme sjanger. Men Solstad og Michelet var originalen.

Inne i disse bøkene fantes det uklare fotografier av diverse fotballspillere jeg hadde hørt om, og bakerst en masse statistikk som var uvurderlig for en fotballgal sneip i pre-internettets dager. Ved hjelp av VM-bøkene kunne jeg bruke kveldene på å pugge målscorere og lagoppstillinger og det gav meg anledning til å kunne plage medelever med obskure fotballfakta i lange tider.

Det var for eksempel i boka om VM i 1982 – som jeg slukte uten å ha noen egne minner fra dette mesterskapet og derfor leste til øyet ble sårt om spillere jeg aldri fikk se og kamper som bare fikk liv på papiret – at jeg leste om den sovjetiske superkeeperen Tiger Komesch som døde av å skalle hodet i en stolpe etter et særs dristig dykk etter ballen.

Når jeg nå drev litt enkel research for denne spalten, fant jeg imidlertid ut at dette langt fra var sant, og at den nevnte keeperen levde til 1980 som en kjent sportsfotograf i Sovjetunionen. Slik var faktatilgangen om idrettsfolk bak jernteppet, selv for en svoren kommunist som Michelet.

Mens jeg leste hva Solstad og Michelet hadde å si, merket jeg meg fort forskjellen mellom kameratene. Der Solstad brukte mye plass på sine litt småmerkelige vurderinger av taktiske forhold og intense kjærlighet til engelsk fotball, samt en tilsynelatende uendelig rekke med feilstavinger av spillernes navn, kunne Michelet fort rive bort fire-fem sider om politiske forhold, personlige erfaringer og diverse tankesprang.

I tillegg heiet han konsekvent på latinamerikanske og afrikanske lag, forgudet brasiliansk fotball og spredte rundt seg med høyst oppfinnsomme forbannelser og utskjellinger om spillere og dommere han ikke likte.

Det var fullstendig ulikt noe annet jeg hadde lest om fotball. Sitater fra bøker, mer eller mindre morsomme anekdoter, samt bruddstykker fra samtaler Michelet hadde hatt, ble blandet med rene referater fra kampene han hadde sett og hans tanker om fotball. Ikke alltid spesielt faglig forankret, men som oftest presise betraktninger av typen man overhører på en tribune, og svært lesverdig.

Selv om det kunne føles litt overveldende å måtte forholde seg til levekårene i den tredje verden eller historier om afrikanske diktatorer for å kunne velge seg favorittlag under et VM, var det viktigste at VM i fotball-bøkene dypest sett sa at det er helt innafor å elske fotball, selv om man skulle være interessert også i såkalt mer viktige ting som litteratur og politikk.

Boka «VM i 1990» fikk jeg selv i julegave da den kom ut, og selv om jeg leste den i filler, merket jeg meg at kameratene Solstad/Michelet begynte å stivne en tanke i stilen. De gamle raddisene virket oppgitt over kommersialismens inntog i sporten, og særlig tanken på et VM i USA bød begge to imot.

Hadde ikke Norge plutselig kvalifisert seg til det mesterskapet, er det grunn til å anta at akkurat det mesterskapet ville blitt boikottet av parhestene. Det ble likevel bøker også fra USA 1994 og Frankrike 1998. Samlet sett utgjør de fem bøkene som dekker fotball-VM fra 1982 til 1998 et verk uten sidestykke i norsk sportslitteratur.

I fra boka «VM i 1998» (den siste i serien) skriver Jon Michelet en kommentar til Drillo i kapitlet om Norges uventede triumf mot Brasil:

«Som gammel radikaler, Egil, håper jeg du husker slagordet fra latinamerikansk gerilja: Det er bedre å dø stående enn å leve på knærne.»

Jon Michelet levde selv opp til dette mottoet. Han støttet konsekvent den svakeste part, om det så gjaldt krigsseilere eller fotballag fra land med underutviklet økonomi. I forfatterskapet hans, som rommer alt fra bestselgende kriminalromaner til en bok om hvordan han ble overvåket på syttitallet, er fotballbøkene sikkert ikke de viktigste, men det er de jeg har lest flest ganger.

I motsetning til kriminalromaner, der spenningen forsvinner når morderen er avslørt, tåler fotball å gjenoppleves i litterær form. Knapt noen har gjort det bedre enn Jon Michelet.

Hvil i fred.