Forskjellen nå var at flere begynte å si fra, at nå var det pinadø nok.

I norsk politikk har det ført til at folk høyt opp i det politiske hierarkiet har måttet ta sine hatter og gå fra sentrale verv og posisjoner. Det startet med Trond Giske, som mistet nestledervervet sitt, og som tok regien på egen avgang og fikk booket seg inn på Dagsrevyen for syndens forlatelse i full offentlighet.

Men politiske unnskyldninger er ikke som andre unnskyldninger. Unnskyldninger i politikken fremføres ofte med et eget stammespråk, der de mer eller mindre motvillige beklagelsene først og fremst er rettet mot hvordan enkelte muligens kan ha oppfattet noe beklagelig, ikke at gjerningene i seg selv er beklagelige.

Er det helt fullstendig krise, kan man glemme. At noen forgriper seg i fylla på en beruset 17-åring, eller sender grov porno til ungdommer i partiet, eller inviterer unger under den seksuelle lavalder til trekantsex, er ferske eksempler på bortglemte misgjerninger i norsk politikk, attpåtil i et regjeringsparti. Det er jo så mye annet å huske på.

Den indre harddisk må derfor være temmelig selektiv, og da ryker fort slike negative greier, akkurat som man best husker julaftener med masse snø og 17. mai-tog i skinnende sol.

Leirstein. Tonning-Riise. Giske. De har alle mistet sine verv og er nå plassert på benken av sine respektive partier. Det har vært så mye at jeg har mistet oversikten, og det popper stadig opp nye saker. Senest denne uka har Liv Signe Naversete stått frem og fortalt hvor lite morsomt det er å bli utsatt for grisete moro mens gutta jazzer sammen på hyttetur.

Bortsett fra sakenes innhold i seg selv, er det mest overraskende å se hvor gjennomgående klønete de blir håndtert, særlig med tanke på at mengden kommunikasjonsrådgivere er høyere enn noen gang.

Helt siden Søviknes-saken sprakk i offentligheten, har det vært skapt et inntrykk av at hensynet til partiet trumfer alt, selv om Giske til slutt ble fratatt vervene sine og dermed forvist til en vanlig plass på Stortinget, en straff i der i gården som sikkert oppleves monumental. Og som aldri før har skjedd i partiet.

Men Giske er en seig, slu og langt fra slagen mann, og har siden degraderingen drevet med intensiv aktivitet innad i egne rekker for å kare seg tilbake til rampelyset. Man hadde knapt sett navngitte ofre stå frem i offentligheten for å fortelle om hans svært upassende oppførsel, før han var tilbake.

Ikke bare beklaget han at de som sto frem hadde «opplevd det slik», men han fikk også et NRK-team med seg på tur til et Ap-møte i Surnadal. «Inn i varmen, milevis unna den urbane metoo-eliten», som NRK selv så lystig skrev. Som om varslingssakene mot ham og #metoo generelt er en by/land-greie.

I forrige uke var han også tilbake i det offentlige ordskiftet, prime time på NRK1-flaggskipet «Debatten», og dagen etter var hovedsaken i debattprogrammet Dagsnytt 18 en metadebatt om hvorvidt dette var innenfor eller ikke. Hva varslerne i Giske-saken måtte men om dette kan man jo bare tenke seg til.

Å se hvor kjapp vei det er tilbake i manesjen må uansett være urovekkende og ganske nedslående på de neste som eventuelt vurderer å varsle om nye trakasseringer.

Trine Skei Grande kunne nok tenkt seg et annet fokus før Venstres landsmøte enn enda mer bråk om saken der hun indirekte har bekreftet at hun hadde samleie i en åker, med en 17-årig gutt, da hun selv var 38. Nå var ikke den umyndige gutten en del av partiapparatet til Grande, men dog. Det er liten tvil om at lignende episoder, for eksempel fra Trond Giske, ville blitt sett svært negativt på, både innad i partiet og ute i offentligheten.

Problemet i denne saken, utover det rent opplagte, er at Grande har brutt en uformell taushetsavtale om saken, som hun og den nå 26-årige mannen inngikk. Ergo var det hennes versjon som ble stående i offentligheten, noe mannen selv ønsket å korrigere, ved å snakke direkte til VG, attpåtil etter å ha takket nei til 400 000 kr for å snakke til nettstedet Resett.

Han har også bedt Grande snakke ut nå, fordi hun uansett har brutt avtalen dem imellom. Den unge mannen fremstår mer og mer som den oppegående og mest reflektere i saken.

For Trine Skei Grande ser den verre og verre ut, og det toppet seg med at flere kilder har sagt til NRK at hun selv har stemplet gutten/mannen som «mobbeoffer og ressurssvak». Som om dét skulle gjøre saken noe bedre på noe vis. Kanskje de bare skal være glad for at de slapp Frp-leder Siv Jensen til som taler på landsmøtet sitt. Hvor fjernt det enn måtte være, fikk de iallfall rettet oppmerksomheten bort fra egne problemer og egen politikk en stund. Det var sikkert litt godt.

Og så kommer Abid Raja på banen, og sier til VG at han er så lei av hele denne sexsaken at Grande nå må gå ut i offentligheten og rydde opp. «Vi i Venstre må legge dette bak oss. Dette har blitt en enorm belastning for både Trine og partiet», sa han bestemt. Raja hopper dermed selv ned i salaten flere av de andre partiene allerede har gjort for ufrivillig vane å bade i.

For det er for Partiet, og for Grande selv, at hun må stå frem. Ikke en tanke skjenkes gutten. Ikke engang da Raja to dager senere går ut og beklager oppfordringen. Han beklager fortsatt ikke hva han sa, eller hva denne saken muligens har påført en daværende 17-åring. Han beklager bare at han sa det høyt.

Nå må snart ansvarlige folk i partiene, jeg vet jo at de finnes, snart begynne å skjerpe seg. De som trakasserer, og de politiske partiene de som trakasserer tilhører, er aldri de reelle ofrene i slike saker. Kutt pissprat der et politisk parti fremstilles som noe mer enn det er, nemlig en organisasjon for folk med noenlunde samme meninger.

En organisasjon blir aldri et reelt offer, men den fremstår mer og mer tarvelig og lite forlokkende for hvert tilfelle av trakassering den prøver å sminke til, og der ofrene indirekte er de som kastes under bussen. Enten det er taushet, kollektiv hukommelsessvikt, avtalebrudd, bortforklaringer, bagatelliseringer eller pinlige forsøk på å snu virkeligheten på hodet.

Et halvt år etter #metoo veltet innover oss burde det være på høy tid at man testet ut noen nye, bedre og mer rettskafne reaksjonsmetoder innad i politikken. Ellers kan det bli vrient å rekruttere fremtidige generasjoner inn i politikken.