Herværende redaktører og kommentatorer har for lengst spådd valgresultatet i kommunevalget neste høst. Veldig tidlig må en si. Og ja, de vil nok få rett. Det blir neppe noe Ap-styre i byen etter dette valget. I fire år minst.

Jeg skal ikke skylde på alle andre for at det har gått som det har gått. Kan ikke klandre de som stakk av fra det synkende skipet. Tenker på dem som fant seg annet å gjøre etter å ha hatt sterke posisjoner i det sittende regimet. Både Brage og Ragni hadde mer lyst på annet enn å bli med på denne nedturen.

For den var varslet. I det store og det hele er sosialdemokratiet på vikende front internasjonalt. Det ser man nesten uansett hvor man vender blikket. Løsningene folket etterspør er ikke mer solidaritet på den gamle måten hvor vi sto last og brast med hverandre i stormkastene. Nå er solidariteten mer individuell, for å si det litt vanskelig. Det vil si at vi ikke trenger å være et fellesskap for å støtte hverandre. Det betyr ikke at vi er blitt noe dårligere medmennesker, men at vi forbeholder oss retten hver for oss til enten å stille opp eller la være.

Tydeligst ser vi dette på organisasjonsgraden i fagforeningene. Den faller som en stein over hele Europa. I dag er under halvparten av arbeidstakerne i Norge fagorganisert. Og av dem som ennå betaler kontingent er under halvparten LO-medlemmer. Enda mer dramatisk er det at ikke engang flertallet av LO-medlemmene stemmer på det partiet som har satset all sin politiske kapital på dem. Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet til Kristin Røymo er også på sentralt hold anklaget for å drive med tåkeprat og svada.

Noe av det er faktisk sant. Brå svingninger i det politiske budskapet uten at noe utenfor har endret seg vesentlig, er ikke av det gode. I politikken lønner det seg å hevde at «dette har vi alltid ment». Den politiske hukommelsen er riktignok svært kort, men ett år bør en minst holde stand om en har tenkt å skifte mening. Det klarte man ikke nettopp i innvandringspolitikken. Først 10.000 flyktninger under stemningsbølgen om de syriske, husløse bombeofrene. For deretter å stemme for nesten alt av Frps forslag til innstramming i Stortinget. Velgere blir forvirret av slikt. De henger ikke med i disse svingene.

Kommunereformen som Ap har ivret for i årevis ble også et problem. Jens Stoltenberg skulle sågar legge ned fylkeskommunene. Men nå plutselig var partiet imot hele reformen. Som Senterpartiet. Nå var det bare frivillighet i kommunene og fylkene som gjaldt. Hva skulle velgerne tro?

Hva er det Arbeiderpartiet egentlig vil med landet vårt? Hvilket større politisk prosjekt er det vi skal ta stilling til i de enkelte valgene som kommer nå fremover? Er det å heve skattene våre slik at det blir mer penger som politikerne kan slenge rundt seg på alle slags tiltak? Det var det som var budskapet i siste stortingsvalg. Da trodde en i de vises tårn at det var der det stemmeberettigede folket vårt var. At vi heller ville betale mer skatt enn å få skattelettelser. Herregud. Når vant et parti et valg sist på å love økt skatt til innbyggerne sine?

Hva var ellers grunnen til at vi skulle ha Arbeiderpartiet i regjeringslokalene i stedet for Høyre og Frp? Ikke vet jeg. Politikken til Ap er fullstendig blottet for visjoner og gode ideer. Den er nå redusert til litt mer eller litt mindre av alt sammen. Ingen valgmedarbeider kan fortelle oss velgere hva vi går glipp av om vi ikke stemmer på Arbeiderpartiet.

Som om alt dette ikke er nok, så famler vi rundt i det digitaliserte samfunnet vårt. Personopplysningene våre flagrer rundt om i hele verden. I fremtiden kan vi lett risikere at det er organisasjoner som Cambridge Analytics som regner seg fram til hvilken politisk informasjon som passer oss best før vi skal stemme neste gang.

Alt i alt skal en være litt varsom med hvilke karakteristikker man slenger rundt seg. Tenker da på meningsbærerne i de herværende aviser. Redaktører og kommentatorer. Klart det er sider ved det regimet vi har hatt i snart tre år nå som en kan ha meninger om. Det skulle da også bare mangle.

TIDLIGERE ORDFØRER og mulig ordførerkandidat: Jens Johan Hjort (H).

De som tror det kommer til å bli så himla mye bedre med Jens Johan Hjort eller andre som nå også skal få et politisk ansvar i tillegg til den koselige sjarmøretappen det er å være en ren gallionsfigur, har allerede rigget seg til for en nedtur om få år.

Mye er halvgjort i politikken her i byen, livet har blitt dyrere uten at en har fått noe igjen for pengene, og noe er direkte tåpelig. Og slik kommer det til å være i fremtiden også. Når fire nye år har gått vil man komme til å mene omtrent det samme atter en gang. De gamle sangene må synges om igjen. Politisk ansvar er nemlig ikke et venstrehåndsarbeid. Om en ikke er keivhendt da. Det krever sitt og minst halvparten av velgerne syns alltid at du er en idiot.

Det nifseste er at dette bare er blant den halvparten som avgir stemme også. Hva med resten?