Når Stortinget har vedtatt å slå sammen Troms og Finnmark til ett fylke, er det en situasjon vi må ta til etterretning – også vi som gjerne hadde sett at vi kunne fortsette med tre fylker i nord som spilte hverandre gode.
Det som nå er et hett tema i debatten, er hvor det politiske og administrative senteret i det nye fylket skal ligge. Her tror jeg vi gjør rett i å tenke oss om, og ikke lar oss styre av impulser og det som kan grense til misforstått distriktspolitikk.
Det må være et anliggende at vår fremtidige fylkesadministrasjon skal få tilgang på de best kvalifiserte arbeidstakere. Dette nordlige storfylke må kunne bygge en kapasitet som gjør at vi fullt ut hevder oss i forhold til resten av landet.
Nøkkelen ligger i at det må være interessant for arbeidstakere og deres familier å etablere seg. Enten du liker det eller ikke, så er utdanningstilbud, kulturtilbud, kommunikasjonsmuligheter og arbeidsmuligheter i vid forstand nokså avgjørende for om du vil slå deg ned og bygge også egen fremtid.
I denne settingen er Tromsø en selvfølge, og jeg behøver ikke å regne opp alle institusjonene og tilbudene som er bygget over tid i byen. Det vil være et fatalt feilgrep om man overser den betydning slike goder har for vellykket rekruttering av kvalifiserte fagfolk.
Nå vil det nye fylket Troms og Finnmark få et enormt areal å ivareta. Dette krever selvsagt en grad av desentralisering for nødvendig nærhet til oppgavene.
Slik vil det være i kommuner og fylker uansett størrelse, men for et fylke som arealmessig er betydelig større enn flere land i Europa er dette særlig viktig.
Likevel – å se bort fra Tromsø som administrasjonshovedstad i det nye fylket vil være et formidabelt feilgrep. Et aspekt som heller ikke kan oversees, er at to tredjedeler av befolkningen i det nye fylket bor i og sør for Tromsø.
Det bør også telle med når avgjørelsen om et administrativt senter skal tas.