Fra sidelinja:

Raketter for brød

Stormaktene fornekter seg ikke. De driter i alt som har med Syrias folk å gjøre, skriver vår faste spaltist.

BOMBET KLASSROM: Denne installasjonen som skal forestille et bombet syrisk klasserom var satt opp utenfor EUs hovedkontor i Brussel tidligere denne uken.  Foto: Virginia Mayo, AP

meninger

Etter at mer enn en halv million mennesker er drept i denne evighetskrigen, bestemmer de seg for at kjemiske våpen skal i hvert fall forbys. Svaret deres er mer bombing. Originalt hva?

Skikkelig som Nato nå brisker seg og alle plaprer i kjeften på hverandre om hvor riktig dette er. Våre egne Nato-politikere sier de forstår dette veldig godt. Kjemiske våpen må forbys. USA, Storbritannia og Frankrike fikk fullstendig vestlig aksept for dette bombetoktet langt hjemmefra. Selv uten at det hadde vært drøftet i FNs sikkerhetsråd.

Der låser som kjent alt seg, fordi man ikke blir enige med russerne om hvem man skal holde med i Syria. Da er det like godt med selvtekt, blir den rådende oppfatninga i de kretsene som mener de forstår seg på slikt. Vi er i ferd med å få to sikkerhetsråd i verdensorganisasjonen. Et vestlig som holder på med våre kriger, og et annet for de andre krigene.

Men bomber blir det av det. Igjen og igjen.

Hvem som kom med den gassen som kanskje ble brukt i Syria vet man ikke ennå. Man vet ikke om det ble brukt gass engang. Men bomber og raketter, det hadde man nok av. Så mye hadde man faktisk av disse stridsmidlene at de bare måtte brukes. Ellers ville lagrene revne. Dessuten visste man ikke om de virket slik de skulle heller.

Dette må det forskes intenst på. Raketter og bomber skal også være av den smarte typen som ikke dreper hvem som helst der ute på slagmarken. De allierte vestmaktene hadde sikkert samme typen, mens russerne hadde antirakettforsvar som skulle skyte ned styggedommen før de landet på målene sine. Alt dette var det viktig å få prøvd ut.

Den eneste betingelsen russerne satt, var at de selv ikke måtte være mål for dette angrepet. Så lenge man holdt seg unna dem og bare drepte syrere var alt egentlig helt greit. Slik kunne man stoppe mestedelen av rakettene som ble sendt av gårde fra hangarskip som lå i havet utafor Syria. Varsling måtte man også ha.

Russerne måtte varsles før angrepet startet. Og en vellykket øvelse ble det. De berørte stormaktene var veldig fornøyde med aksjonen enten de var for den eller ikke. Russerne mente de skjøt ned nesten alle rakettene til NATO-styrkene. Og våre hjemlige militarister mente selvsagt det motsatte. Nemlig at mesteparten av skytset nådde fram til målene sine.

Slik kan man altså drive krig uten at det blir verdenskrig av det. For dette er viktig. Lenge har det vært nesten umulig å slenge bomber og raketter på hverandre siden russere og amerikanere er involvert i de fleste krigene rundt om. Men nå lysner det i horisonten, siden en nå har knekt denne nøtten. Bare man ikke slenger noe midt i skolten på den andre, går det greit.

Vi blander oss inn i de fleste konfliktene i verden. Vi leverer våpen og politisk aksept slik at krigene kan holdes i gang. Resultatene er det få som spør om. Hvor mye bedre er det blitt på de stedene vi har bombet og jevnet med jorda? I Libya var vi alle sammen så hjertens enige om at Muammar Ghadaffi måtte bort. Selv SV var for bombingen. Endelig fikk de norske bombeflyene noe å gjøre.

Alle måtte bare forstå at det blir litt kjedelig i lengden og bare trave opp og ned langs norskekysten med den store datamaskinen sin og rakettene om bord. Brenne flybensin til ingen nytte.

Å pine en påkostet drapsmaskin med slik kjedsomhet, grenser til overgrep mot den avanserte teknologien. Å få komme til Libya og smelle av gårde noe som monner, måtte ha fremstått som en ren lettelse for mannskapene. Endelig en øvelse med mening.

Noen sa engang at våpenindustrien er den fremste drivkraften for å holde i gang de store konfliktene. Nye våpen må utprøves, og det gamle arsenalet må selges eller brukes et sted for at en skal bli kvitt det. Hva med oss i lille bortgjemte Norge? Vi produserer også våpen som går inn i de store arsenalene til stater rundt i verden. For ville livet.

Politikerne prøver å holde den lokale våpenlobbyen i ørene slik at de ikke overøser verden med eksplosivene sine. Såkalt «rene våpen» er det vi skal lage her på berget. Våpen som ikke dreper for mange med andre ord. Tror vi på dette selv? Norske våpen kan bare selges til vennligsinnede land. Som USA eller andre NATO-land. Men hva hjelper det når fingeren som ligger på avtrekkeren bare verker etter å bli brukt?

Med denne nye forståelsen skal en ikke lenger le av disse påstandene som høres ut som en hvilken som helst konspirasjonsteori. Kanskje er det nettopp slik det foregår? Fiendebilder blir skapt hver dag og skurkene slenger bomber i hodene på hverandre rundt om på planeten vår.

Det er viktig å vedlikeholde dette. Derfor skal en ikke være så bombesikker på om det er i såkalt underutviklede land at kriger oppstår og vedlikeholdes. Det er ikke nødvendigvis der krigens ondskap bor. Det kan kanskje like gjerne være i fabrikken på Raufoss.