De siste ukers avsløringer av Cambridge Analyticas tilgang til 87 millioner brukerprofiler burde sette ny fart i diskusjonen.

Markedsverdien til Facebook (FB) har sunket (og gått opp igjen), grunnleggeren Mark Zuckerberg må forklare seg foran Kongressen i USA, og de fleste burde ha skjønt at FB ikke er gratis. Vi betaler med opplysninger om oss selv ved alt vi foretar oss, enten vi legger ut, liker, deler eller bare søker opp informasjon. Likevel er vi fortsatt på FB.

Tallenes tale er tydelig: I 2017 hadde 95 prosent av Norges befolkning tilgang til internett, og 3,5 millioner var aktive brukere av sosiale nettverk. 64 prosent av den norske befolkningen hadde i 2017 en FB-konto, noe som gjør FB til den mest populære digitale plattformen.

Og ja, jeg innrømmer det, jeg er én av disse! Jeg følger blant annet en hel rekke institusjoner og bedrifter på FB (alt fra Kulturdepartementet og Nasjonalbiblioteket til lokale bibliotek og museer, men også flyselskap, vingårder og mye annet).

Det gjør jeg selv om jeg burde vite bedre, for FB er jo en så lettvint og grei informasjonskanal. Men hva så med offentlige etater og institusjoner som for eksempel folkebibliotekene? Hva gjør de på FB?

Folkebibliotekene skal legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet, gi et tilbud til alle innbyggerne i kommunen og være uavhengige møteplasser og arenaer for offentlig samtale og debatt. Samtidig skal bibliotekenes innhold og tilbud gjøres kjent (lov om folkebibliotek) for innbyggerne.

Med andre ord: store oppgaver, hvor det å nå ut til alle innbyggere kanskje er noe av det vanskeligste. Samtidig er det stort fokus på digitalisering, «digitale tjenester skal være en del av folkebibliotekenes tilbud» (Digital agenda for Norge, Stortingsmelding 27, 2015–2016).

Digitale tjenester handler om å gjøre samlingen tilgjengelig for brukerne uavhengig av tid og sted. Du og jeg skal kunne sitte hjemme, laste ned en e-bok og lese den på vårt lesebrett eller pc.

På nettsiden til Tromsøs flotte bibliotek finner vi da også e-bøker som vi kan lese utdrag av eller låne. Vi kan vi dessuten søke i samlingen, reservere og fornye våre lån. Nettsiden gjør det også enkelt å komme i kontakt med biblioteket, og vi finner nyttige opplysninger om åpningstider og arrangement.

Med andre ord: Nettsiden inneholder svært mange muligheter for brukerne til å skaffe seg nødvendig informasjon, og muligheten til å betjene seg selv. Likevel er Tromsø bibliotek, som de fleste offentlige institusjoner, også til stede i sosiale medier, kanskje først og fremst på FB og Twitter, mens Flickr, Instagram og YouTube brukes mindre aktivt.

Den offisielle FB-siden til Tromsø bibliotek har per dags dato nesten 4000 personer som liker siden, dvs. at informasjon biblioteket legger ut, dukker opp i nyhetsoppdateringen til disse. Så er det opp til brukerne å like, dele eller kommentere.

Svært mange poster handler om arrangementer, men også informasjon om nye tjenester og systemer legges ut. Det deles dessuten en rekke bokanmeldelser og artikler som kan være av interesse. Noen få poster oppfordrer til aktivitet, for eksempel om å sende inn bilde av bokhylla hjemme.

Så er spørsmålet om denne bruken av sosiale medier tilfører noe annet og noe nytt i tillegg til de mer tradisjonelle bibliotekoppgavene. Hva ønsker biblioteket å oppnå ved å være på FB? Hva er det som FB kan gjøre bedre enn den offisielle nettsiden?

Når biblioteket ut til andre brukere på FB enn på nettsiden? Når biblioteket de som vanligvis ikke oppsøker det fysiske biblioteket? Og dersom det er tilfellet, hvorfor og på hvilken måte? Fører aktivitet på FB til engasjement hos disse ikke-brukerne slik at de i større grad deltar i den offentlige samtalen på FB og ellers?

Hva slags offentlighet skapes det på slike FB-sider? Hvordan er forholdet mellom den digitale offentligheten og den vi finner på det fysiske biblioteket?

Disse og lignende spørsmål skal undersøkes av et stort internasjonalt forskningsprosjekt. ALMPUB-prosjektet er støttet av Forskningsrådets Kulmedia-program og ser på sammenhengen mellom digitaliseringen og offentligheten og konsekvensene for institusjoner som arkiv, bibliotek og museum.

Fra UiT Norges arktiske universitet deltar Geir Grenersen, Andreas Vårheim og undertegnende.