Fra sidelinja:

«Men ongan e jo ikkje ute og leke længer!»

Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix 

meninger

Dette er noe man ofte hører folk si. Og er det rart? For 40 år siden var hjemmeunderholdning begrenset til bøker, brettspill og tegneserier man hadde lest før. Siden da har det skjedd en revolusjon når det gjelder morsomme ting å gjøre inne. Men ingenting har skjedd med utelekene. Bortsett fra at lekeplassene har blitt kjedeligere.

Da jeg gikk gjennom Strandkanten her om dagen, tenkte jeg at jammen har dette blitt et fint område. Ikke minst barnevennlig. Det er tettbygd, det finnes mange små steder og plasser og ikke minst lekeapparater. To barn som nettopp hadde vært «og silt» på akebrett krysset veien foran meg.

Ron Røstad 

 

Istedet for å leke med noen av de tingene som nennsomt er laget av designere og arkitekter med tanke på lek, hadde de aket ned et snødeponi hvor bulldosere har samlet overskuddsnø. Det er ikke bare en klisjé at pappesken leken kommer i er morsommere enn leken. Også de voksnes problemhaug med snø er morsommere enn lekeplassene. Ikke så rart, siden lekeapparater vanligvis enten kjedelige eller ubegripelige. Om vinteren er de også nedsnødd. Strandkantens beste lekeplass er en klassisk «lekeplass ved en tilfeldighet».

Tradisjonelt har lekeplasser lagd seg selv på denne måten. Det har alltid vært bakker og steder man kan ake, elver å bade i eller skrothauger å skade seg på. I urtiden kunne man til og med ake ned veiene uten å være redd for biler. Tradisjonelt har det aldri vært langt unna friarealer i Tromsø. I dag bor stadig flere i blokk og leiligheter, mange av dem er bygget på friarealer som før var lekeplasser.

Det finnes mange krav til barn og unge når det bygges, ikke minst at det skal kort vei til «nærmeste lekeplass». Dette til tross for at den lille firkanten med et par kjedelige apparater er beregnet på barn som er for små til å gå dit alene. Det bør tenkes nytt om hva en lekeplass skal være. De må være morsommere enn internett. Og appellere til barn over fire år. De må gi barn lyst til å gå ut. Da trengs det mer enn ei EU-godkjent «desse» og et mystisk nett som ligger begravd i snø halve året

En skikkelig lekeplass trenger plass, det trengs hele territorier. Store arealer med bakker, veier og lekeapparater som er en attraksjon. Hvorfor ikke landsbyer, romskip og labyrinter? Løsninger som gjør nytte av snø, som jo er verdens beste leketøy? Det finnes nok av steder som kan settes av til dette. Bakken nedenfor Alfheim, plassen bak Tromsø Kunstforening eller på Mack-tomta, området ved Kysten, det finnes plass i Hamna og i Workinnnmarka.

I tillegg må det lages barnevennlige veier og kryss som gjør stedene tilgjengelige. Bor man på Strandkanten, finnes det et eldorado på andre siden av Strandveien, med fotballbane og bakker og krattskog. Selv om folketallet i området har økt med hele Finnsnes på 20 år, mangler det fortsatt tosidig fortau (noen steder ingen fortau), det er dårlig opplyst og det finnes få eller ingen overganger.

En av de viktigste grunnene til at barn holder seg inne i fattige bydeler i storbyer, er farlige gater hvor biler har prioritet, og mangelen på lekeplasser. Dette gjelder også for Tromsø, hvor vi har lang tradisjon med primitiv og avleggs infrastruktur, som for eksempel Strandveien.

Det finnes selvfølgelig et sikkerhetsaspekt ved å lage steder hvor barn kan oppholde seg uten voksne, selv om det aldri har vært tryggere enn i dag, siden man kan ringe etter hjelp om nødvendig. Men de sikkerhetsmessige og økonomiske sidene overlater jeg til noen andre.