For å kunne diskutere for eller imot pakkeforløp, må vi først rydde noen seiglivede misforståelser av veien.

Forløpene som skal implementeres i høst skal legge til rette for individuelle behandlingsforløp, styrket brukermedvirkning, bedre samarbeid og samhandling, og likeverdig behandling. Pasientens behov må være i sentrum.

Det er ikke slik at behandlingen eller behandlingslengden skal standardiseres. Det som skal bli mer forutsigbart er for eksempel tid for utredning og hvor langt tid det går fra avrusning til behandling.

Jeg tror at både overlege Tordis Sørensen Høifødt, og psykiater Magnus Hald er enig i målene med pakkeforløpene. Det er disse vi må diskutere, og hvordan vi kan klare å implementere pakkeforløpene for å få de til å virke i tjenesten.

Det er for eksempel fortsatt slik at mange beslutninger innen helse- og omsorgstjenesten blir tatt uten at pasienten har innflytelse på egen behandling eller på beslutninger som direkte berører den enkeltes liv.

Pakkeforløpene skal bidra til å løse noen av de utfordringene som finnes i dag. Blant annet variasjon i ventetider og i utrednings- og behandlingstilbudet pasientene får. Mange pasienter opplever at de ikke har innflytelse i behandlingen og at behandlingen de får ikke er godt nok koordinert. Folk lever sitt liv på små og store steder og vi må ha mål om at man skal ha likeverdige tilbud uavhengig av hvor i landet de bor.

LES KOMMENTAREN: Jeg står gjerne ute i vinden og brøler svulstige og pompøse klisjeer

Forløpene anbefaler at pasientens behov skal være førende. Konkret tidsbruk og behov i behandlingen av den enkelte er en vurdering som gjøres av behandler/behandlingsteam i tett samarbeid med pasienten.

De norske pakkeforløpene vil være annerledes enn de danske. Innspill fra brukerorganisasjoner og fra helsetjenesten, gjennom både rådslag og høringer, har bidratt til at de aller fleste av både brukerorganisasjoner og tjenesten nå mener pakkeforløpene kan bli nyttige for pasienter og pårørende og tjenestene.