«Tjue tusen tomme seter jubler», het det i Klovner i kamps selvironiske cupfinalelåt for Lyn i 2004. Sangen siktet til det faktum at klubben stort sett alltid spilte for tomme tribuner på Ullevaal.

Riktig så galt er det ikke på Alfheim, men på søndagens nedsabling av Sandefjord var det vel nokså nøyaktig halvfullt på stadion. TIL har budsjettert med et snitt på 3.800 tilskuere, men så langt ligger tallet nærmere 3.000 enn 4.000 per kamp.

Manglende publikumsoppslutning har vært et tema gjennom mange sesonger. I 2011 kunne vi lese at 4200 tilskuere i snitt på vårparten var tusen tilskuere mindre enn hva klubben hadde budsjettert med. I 2011 ble det for øvrig sølvmedalje på Gutan.

Som mer eller mindre fast inventar på Alfheim i mange år, har jeg hørt mange teorier om hvorfor publikum uteblir:

1. Det er for dyrt å gå på kamp. En familie med et par unger vil blakke seg. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Jeg husker godt da det kostet over 300 kroner for de beste billettene på stadion, men i sannhetens navn har prisene vitterlig gått betydelig ned. Studenter kan kjøpe halvårige sesongkort for 750 kroner, og for en del av tribunen går unger sammen med voksne gratis. Nå som halvliteren for lengst har passert hundringsen, kan jeg ikke påstå at rundt 200 kroner er noen upris for en kampbillett.

2. Det er for få lokale spillere på TIL. Med flere egenutviklede spillere, ville flere komme på kamp. Dette er en ganske seiglivet myte, som gjerne blir trukket fram når en lokal spiller sliter benken og en importert spiller ikke leverer varene. Jeg tror det åpenbart er en god forretningsidé å ha lokale spillere, da det koster skjorta å basere seg på å hente spillere utenfra hele tiden. Videre bruker klubben betydelige ressurser på talentutvikling, og det ville være trasig om det aldri skulle gi noen resultater. For publikumsinteressen har det antakelig lite eller ingenting å si. Tromsø er en by med stort tilsig av innflyttere i form av studenter og arbeidstakere fra både Norge og utlandet og har for lengst ristet av seg småbysyndromet fra gamle dager, da folk helst skulle ha tråkket mellom Ølhallen og Hansjordnesbukta i generasjoner for å bli akseptert som tromsøværing. I fjor vår kunne man se fire-fem av TILs såkalte gylne 1996-generasjon spille samtidig, uten at det fikk tromsøborgerne til å løpe opp Kirkegårdsveien i flokk for å se kamp.

3. For lite show i pausen. Enkelte synes å tro at noen betaler gode norske kroner i inngangsbillett utelukkende for å oppleve et eller annen form for show i pausen. Det er liksom ikke så nøye hva som skjer i løpet av nitti minutter med fotball, bare det tilbys underholdning utenom. Sannheten er at de fleste gir blaffen i turnoppvisninger, allsang av Jørn Hoel-låter, straffesparkkonkurranser med publikum i spasersko og hva det nå enn jeg har sett på stadion opp gjennom årene. Om TIL sørger for at det er nok kaffe og vafler tilgjengelig i pausen, er det evig nok. Heldigvis har man sluttet med det aller, aller verste innfallet noen kampansvarlig har hatt på Alfheim, nemlig å spille «Life Is Life», med østerrikske Opus, ved hjørnespark («la-la-la-la-laaa-la», dere vet).

4. For stort tilbud av fotball. For 99 kroner i måneden kan du se alle TILs kamper, hjemme og borte, på tv. De fleste fotballfans har i tillegg et forhold til engelsk fotball, og prioriterer Premier League og de engelske cupene fra august til mai. I tillegg kan man følge La Liga, Serie A, Bundesliga og Ligue 1. På toppen av det hele har vi internasjonale turneringer som VM, EM, Europe League og – ikke minst – Champions League. Alt dette er uten tvil fotball av høyere klasse enn den norske eliteserien kan by på. For mange blir behovet for fotball oppfylt på denne måten, men samtidig er det et simpelt alternativ til den ekte varen. Selv om vi kan se Bruce Springsteen på tv, betyr ikke det at vi ikke skal gå på konsert med lokale artister. Sølve Grotmol sa det så vakkert en gang: «For mye fotball på tv? Det er for mange bøker på biblioteket også».

5. TIL spiller for kjedelig fotball. Fotball er først og fremst tribalisme. De færreste går på kamp for å nyte et underholdningsprodukt uten å ha en preferanse for hvem som skal vinne. Sånn sett er det alltid viktigere at hjemmelaget vinner, enn måten det skjer på. Hvis TIL lå på tabelltoppen med utelukkende 1–0 seiere, tipper jeg det ville være ganske fullt på hjemmekampene.

Nå spiller imidlertid TIL champagnefotball fra øverste hylle om dagen. Første omgang mot Sandefjord var en fest fra første til siste spark, med tekniske finesser, småspill, langpasninger på kant, gjenvinninger, frekke forsøk, innøvde dødballer og nydelige mål.

Ja, det var et svakt bortelag. Men kan laget prestere noe lignende flere ganger i år, bør det være kø fra TIL-huset til Gyllenborg for å komme på kamp.

Valakari-fotballen er verdt et besøk. La oss møtes, om ikke hist ved floden, så på Alfheim mot Kristiansund på søndag.