Plastproblemet er i dag en av de raskest voksende miljøutfordringene i verden, og FN har betegnet det som «a planatary crisis». I dag kjenner vi allerede til at mer enn 330 arter spiser plast, og mer enn 600 arter tar skade av plasten. Likevel vet vi lite om de langsiktige konsekvensene av plasteksperimentet vi nå utsetter kloden vår for.

Men det vi vet er skremmende nok. Det er mange ganger flere biter av mikroplast i verdenshavene, enn det er stjerner i vår galakse. Når jeg blir gammel kan det være mer plast enn fisk i verdenshavene. I noen arter sjøfugl langs norskekysten har nesten alle plast i magen.

vignettbilde

Dette er skremmende, men det som er positivt er at vi ser en holdningsendring i folket, og på mange måter er det en gåsenebbkval vi kan takke for det. For den stranda gåsenebbkvalen utenfor Sotra markerer et før og etter i debatten om plast og marin forsøpling. Da forskerne fant 30 plastposer i magen til kvalen, ble plutselig konsekvensene av plastproblemet noe håndfast.

Og siden da har tusenvis av nye mennesker strømmet til strandryddedager, dagligvarebransjen ønsket plutselig en poseavgift velkommen, og stadig flere er blitt mer oppmerksom på sitt eget plastforbruk.

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen kom nettopp med sine 9 råd om hvordan man kan redusere bruken av plast. De handler blant annet om å bruke mindre plastbestikk, ikke kaste søppel i naturen og bli med på ryddeaksjoner. De 9 rådene er gode – for all del. Men i kampen mot plast trenger vi mer adferds- og holdningsendringer – vi trenger politisk handling.

For hvorfor finnes forsøplende og unødvendige engangsplastartikler i butikkhyllene i det hele tatt – når det finnes fullgode alternativer? Hvorfor har forbruket av plastemballasje i Europa økt med 50 prosent fra 2004 – 2014? Hvorfor er det så billig å bruke nyprodusert plast i plastprodukter? Hvorfor er det ikke krav til oppsamling av mikroplast fra vaskemaskiner, avløpsanlegg og veianlegg?

Svaret på alle disse spørsmålene er politikk. Tidligere i år ønsket en nesten samlet opposisjon å forby bruken av visse plastprodukter innen 2022 – men takket være regjeringspartiene og KrF ble forslaget stemt ned. Det finnes i dag ingen forskrift som begrenser det totale emballasjeforbruket, eller stiller krav til hvilken emballasje som skal brukes. Så langt har vi kun fått på plass et krav om oppsamling av mikroplast fra kunstgressbaner, men vi burde hatt det langt flere steder.

For å kunne få bukt med plastproblemet, er vi også avhengig av politiske virkemidler, og politikere som viser vei. Ikke bare for å komme med anbefalinger om hvordan vi som privatpersoner kan bidra, men også ved å innføre politiske virkemidler som gjør det enklere å velge miljøvennlige produkter og løsninger – og vanskeligere å velge de dårlige.

Nå ser vi at enkelte kommuner går i front, og Tromsø kommune er blant dem. Ikke bare har byen vår et sorteringssystem med 5 ulike resirkuleringsfraksjoner i husholdningene, Tromsø har også gått inn for å bli en plastfri kommune. Det er et hårete mål, men det er også helt nødvendig, og vi ser at det sprer seg – sist ut med Nerstranda som vil tilby kundene sine papirposer.

Men det er også på tide at regjeringa slutter å somle, og heller ruller ut en politikk som for alvor vil minimere både plastforbruket og forsøplingen. Det er gledelig med mer penger til opprydningsaksjoner, med prosjekter som «fishing for litter», men dersom vi ikke klarer å stanse tilførselen av ny plast til naturen og havet, er vi like langt.

Folket har våknet, og innser alvoret i plastproblemet. Det er på tide regjeringen gjør det samme.