Tromsø har lenge hatt tilnavnet «Nordens Paris», noe byens innbyggere og handelsstand har hatt stor glede av. Mange tror det stammer fra en tid da Tromsø hadde flere serveringssteder per innbygger enn hovedstaden, noe jeg aldri har sett dokumentert.

En annen teori er at det en gang på slutten av attenhundretallet kom reisende et par tyskere til byen, som ble slått av hvor velkledde folk var, og da særlig damene. Folk holdt seg med de dyreste moteklærne, og enkelte påstår at det var fiskere som hadde stastøyet med seg hjem til koner og konkubiner etter å ha besøkt Paris.

Jeg har en smule problemer med å se for meg fiskeskipper Enok Haldor Elias Bonsaksen (62) fra Tromsø i en fasjonabelt snobbete Dior-forretning i Paris, mens han konverserer på flytende fransk med ekspeditrisene om stoffvalg, accessoirer og kjolesnitt.

Da fester jeg mer til påstandene om at enkelte handelsskip fra utlandet syntes det var en omvei å gå til Kristiania, noe som resulterte i at moteklærne kom til Tromsø før de kom til Oslo. Jeg er neigu ikke helt sikker på at fiskeskipper Bonsaksen ville blitt tatt så velvillig imot i Lysets By.

Min egen erfaring fra åttitallets Paris var at du omtrent ble skamslått, utskjelt og kjeppjaget bare du våget å bestille noe på restaurant uten å beherske 210 prosent perfekt fransk. Da vi på interrailtur satt på et spisested og hadde fortært åtte croissanter, for så plutselig å oppdage at lommeboka var stjålet, reddet vi liv og lemmer ved å forklare saken på norsk; vi ble umiddelbart hevet på dør.

Og her er vi ved poenget: I Tromsø tar man godt imot folk. I det stykket vinner Tromsø, med glans og uten tvil. Da jeg i 1984 var i studiepraksis i byen oppfattet jeg ingen «jævla søring»-kommentar noensinne, selv om jeg hadde hockeysveis, Oslodialekt og hjemmesydd hippie-jakke med applikasjoner á la Scorpius. Fra Dag 1 het jeg «Han Dagfinn», noe jeg straks oppfattet som at jeg var en likesinnet.

En somalisk venn av meg ankom Tromsø med Hurtigruta for noen år siden - hun trengte å vite veien til bestemmelsesstedet. I ulende storm, slaps og innihælvettes han tykje satans snøfokk spurte hun en eldre dame, som straks tok henne hjertelig i armen: - Kom, ska æ vise dæ!

Den gode mann Egon Holstad har også samme opplevelse: Han kom flyttende inn fra Fauske tidlig på nittitallet og følte seg velkommen fra Dag 1. Det er temmelig langt fra hva man opplever første dag i Paris, dersom man da ikke er en veldreid platinablondine med røde trutlepper, eller en tungt overvektig russisk milliardær med Cohibasigar i munn og sammenrullete eurobunker i dresslomma.

Den somaliske kvinnen har aldri opplevd en rasistisk bemerkning - men kommer praten inn på samefolket, forandrer det seg ganske raskt. Kjipe holdninger overfor urbefolkningen blir visstnok verre dess lenger nord man kommer. Skjerpings, alle!

Og utestedene i Tromsø? De heter nesten alltid noe i bestemt form entall: Prelaten, Paletten, Skarven, Compagniet, Agenturet. Jeg har drukket meg sveiseblind i dem alle - man var jo student. Skarven husker jeg best fra den gangen jeg satte meg på uteplassen med en pølse i brød, som i løpet av 2 sekunder ble snappet fra meg av en måke på størrelse med en Boeing 737. Den kom stupende rett ned fra ingenting, og slukte hotdogen med brød, ketchup, sennep, rå løk og rekesalat i løpet av et nanosekund.

I dag er det lite måker å se på Skarvens uteplass - i det hele tatt er sjøfuglbestanden her til lands gått så kraftig ned at jeg frivillig gir fra meg 100o hotdogs om de kom tilbake; ikke alle, men noen av dem, i alle fall.

Tilbake til Tromsø som motemetropol: Da stylisten Erlend Elias besøkte Tromsø i april, bemerket han lett syrlig til lokalavisa at nei, her går det mest i fotformsko og allværsjakker. No shit, Sherlock - i en by hvor det er logisk at det snør på St.Hans, kler du deg etter været.

Tromsø har et heftig lydbilde nå på vårparten. Absolutt alle biler har jo piggdekk, så det låter som Vladimir Putins største rullende tanksregiment hver gang det blir grønt lys. Jeg vil også tro at tromsøværingene gleder seg til den dagen gatene blir vasket rent for årets veistøv, virvlet opp av ti tusen biler med siste mote i pigg. Men før det skjer, håper jeg de tar en tur på sjømatrestauranten Arctandria og nyter en kvalbiff.

Det sto egentlig ikke på menyen da vi var der på en mandag, men vi spilte skuffede søringer plausibelt nok til at kjøkkenet tryllet fram en storslagent mør kval for oss likevel. Vi nøt den med en flaske Quinta da Rede Grande Reserva 2013, en portugisisk rødvin fra Douro som overgår alt jeg har tyllet i meg av portugisere. Finnes ikke på Polet, men er spesialimportert av restauranten.

Hva så med myten om det nordlige folkets røffe språkbruk? Den er selvsagt helt sann, og kan utmerket illustreres med noe en venn av meg sa før vi skulle ut på en lang runde med Mackøl:

- I dag e det fredag. Kukens Dag!