«Når myter presenteres som sannheter»

«Det viser at det fortsatt finnes et «vi» på tvers av språkene vi skriver på, selv om deler av SGS prøver å lage en annen fremstilling» skriver Irene Larsen i dette debattinnlegget.
meninger

Den siste uka har det stormet rundt Samisk forfatterforening.

Det er mange som har ment mye om vedtaket som SGS gjorde på årsmøtet for kort tid siden, der det ble bestemt at samisk er det eneste språket som kvalifiserer for medlemskap i SGS. De fleste som har ment noe, var ikke på årsmøtet og hørte og så hva som foregikk.

Det har vært mange utsagn som etter hvert nærmest har blitt til «sannheter» i løpet av debatten i media i etterkant av vedtaket. En «sannhet» er at de samiske forfatterne som ikke skriver på samisk, er med på å bygge ned det samiske språket. Dette var bakgrunnen for forslaget til en vedtektsendring, fikk vi som var på årsmøtet vite.

Vi som stemte mot forslaget, etterlyste en holdbar forklaring på hvordan de som ikke skrev på samisk, kunne være en trussel mot samisk språk, men den forklaringa kom aldri. Det hører med til historia at forslaget ble fremmet av tre av fire styremedlemmer.

Det fjerde styremedlemmet hadde ikke hørt om forslaget til vedtektsendringer før det ble sendt ut til årsmøtedeltakerne. Forslaget ble også lansert nesten tre uker etter at det var satt strek for å melde inn årsmøtesaker.

Jeg lurer fortsatt på hvordan for eksempel vi fire som var på årsmøtet og som skriver på norsk, kan være en trussel for samisk språk, eller føre til samisk språkdød, et uttrykk som også har vært brukt. En av oss fire var Aase Falch. Som Altaposten skrev i sin leder 27. april: «Aase Synnøve Falch stått på barrikadene for samesaken, både som den første styrelederen for Lulesamisk senter, politisk aktiv med store visjoner for samisk språk, og som en person som har kjent fornorskningen på kroppen.

Det blir særdeles paradoksalt at denne hederskvinnen nå skal sitte tilbake med følelsen av å være annenrangs same». En annen av oss var Susanne Hætta. Susanne har blant annet skrevet bok om ransmannen Sven-Eirik Utsi som er gitt ut på forlaget ČálliidLágádus, og boka har solgt i over 5000 eksemplarer.

Jeg selv har i mange år nå jobbet med forskjellige festivaler ut fra et mål om å få samiske forfattere med. De viktigste har vært Ordkalotten og Finnmark litteraturfestival. Jeg var også en av dem som laget det litterære programmet for Tråante 2017. På det sistnevnte programmet var det 22 samiske forfattere med, av disse var fire norskspråklige.

Lene E. Westerås, det siste årsmøtemedlemmet som ikke skriver på samisk, startet i fjor høst med å bidra til planlegginga av SGS sitt 40-årsjubileum. Hun var også med på å planlegge Ordkalottens samiske programdel i jubileumsåret for det første samiske landsmøtet.

Jeg vil derfor på nytt vite hvordan vi fire, samt de få andre som ikke skriver på samisk i SGS, fremmer samisk språkdød med å være med i organisasjonen.

En annen «sannhet» er at SGS påføres store kostnader på grunn av tolkning fra samisk til norsk. Dersom man foretar en gjennomgang av regnskapet til SGS for de siste fem-seks årene, ser man at dette overhodet ikke stemmer.

Tolkning utgjør en forsvinnende liten del av et samlet årsregnskap i SGS. Kanskje det heller kan ha noe for seg å sette et kritisk søkelys på hvilke budsjettposter som har økt mest de siste årene i SGS i stedet for å bygge oppunder en myte? SGS har blant annet det høyeste styrelederhonoraret jeg kjenner til for noen forfatterorganisasjon. Styrelederhonoraret økte med 40 prosent i 2016.

Jeg har vært medlem i foreninga i ti år. Jeg kom inn i Samisk forfatterforening i 2008 etter ha gitt ut diktsamling nummer to. Det at jeg skrev på norsk, ble ikke sett på noe som problem for SGS. Jeg hadde stått i samemanntallet i mange år, og svært mange av diktene tok utgangspunkt i min sjøsamiske kultur.

Det var min sjøsamiske identitet og kvaliteten på litteraturen jeg skrev som var viktig for SGS, ikke om jeg skrev på norsk eller samisk. Jeg opplevde SGS som ei raus og inkluderende forening. Ti år senere er foreninga blitt en helt annen.

I vinter var vi fire SGS-forfattere som kom med i den finsk antologien «Tuulisolmut», en antologi som presenterer samtidspoesi av samiske forfattere. Disse var Sigbjørn Skåden, Hege Siri, Rawnda Carita Eira og meg. Hege Siri og jeg var oversatt fra norsk til finsk, Sigbjørn og Rawnda fra samisk til finsk.

Hvorvidt vi skrev på samisk eller norsk var underordnet for redaktør og oversetter Kaisa Ahvnejärvi. Målet var å presentere nyere poesi blant samiske forfattere. Her var definisjonen av hva som er samisk litteratur langt fra så begrensende som det Samisk forfatterforening nå legger opp til.

Jeg har også vært med på forfatterturneer, og har vært invitert til opplesninger på grunn av at jeg har vært regnet som samisk forfatter. Det er paradoksalt at den eneste sammenhengen jeg opplever at samisk litteratur snevres inn til å handle om språk, er i Samisk forfatterforening.

Heldigvis stemte også veteranene og æresmedlemmene Marry Somby og Rauni Magga Lukkari mot endringene i vedtektene. Marry Somby var også en av stifterne av Samisk forfatterforening. Det viser at det ikke var «samisk mot norsk», eller «oss mot dem», slik det også ble forsøkt skapt et bilde av på årsmøtet.

Det viser at det fortsatt finnes et «vi» på tvers av språkene vi skriver på, selv om deler av SGS prøver å lage en annen fremstilling.