Nå er det selve finnmarkingen som regjeringen og Stortinget har tatt sikte på å fjerne fra det nasjonale kartet. I neste runde ryker nok skattefordelene og finnmarkstilleggene også. Lokaliseringer og egne ordninger kommer til å bli vurdert ut fra folketall og ikke hvor lang veien er mellom folk.

Det vil fremover bli stadig vanskeligere å argumentere for de spesielle ordningene Finnmark har i dag. Kompensasjonen for dårlig folkehelse, flere røykere, internatungdommen og dårlig eller ingen språkopplæring av minoriteter samt milevis med smal eller dårlig asfalt, kan bli en saga blott før noen av oss aner ordet av det.

Nord-Troms-tillegget, som politikerne i Troms sikkert har våte drømmer om, står også foran stupet nå. Regionreformen er bare ett skritt på veien mot det homogeniserte samfunnet hvor alle er like eller stiller såkalt likt i utgangspunktet.

Det betyr imidlertid ikke mer likhet, som en skulle tro, men mindre av alt for folket og enda mer statsstyre. Det blir ikke mindre stat slik man har drevet reklame for i noen år nå. Staten vokser på Siv Jensens vakt, og den henter sin næring fra folket sitt. Når det gjelder Finnmark, er det gode grunner til å se litt nærmere på dette folket oppe i nordøst. Det er lett å elske dem. Det gjelder enten det er kystfolket, samene eller kvenene. Det gjelder om en er i øst eller i vest. I indre Finnmark eller i ytre kyststrøk.

For oss i det inneklemte fylket Troms har vi alltid noe å strekke oss etter når vi er naboer med finnmarkingene. I Finnmark har man nemlig ikke respekt for noe eller noen. En kan ikke komme til Finnmark og tro at det betyr noe at en er statsminister eller regjeringsmedlem. Om du er verdens rikeste eller befinner deg i andre enden av skalaen, blir du stort sett behandlet på samme måte, eller ikke i det hele tatt.

Ingen kommer til Finnmark uten å få passet sitt påskrevet. Med gaffel. Man har rett og slett ikke respekt for autoriteter i dette området av fedrelandet. Noen fattigfornemme spyttslikkere har man selvsagt her også, men underdanighet og streberi slår ikke an i Finnmark.

Finnmark er full av ressurser. Det gjelder både fisk og mineraler av mange slag. Verdens sunneste og beste kjøtt henger på reinsdyrene og selve fylket er egentlig en forundringspakke av opplevelser verdig en langt bedre markedsføring enn det blir til del. Fra dype og mystiske skoger innerst i fjordene til blankpolerte knauser på yttersida.

Vidda bølger seg milevis til alle kanter og er som havet selv, nesten uten grenser. Alt dette har preget folket i området og skapt finnmarkingen av rødt kjøtt og blod. Om det hadde vært mulig kunne en ha solgt finnmarkinger til blodpris. Alle byer og bygder i verden trenger egentlig en finnmarking eller to for å jekke ned litt for store selvbilder. Dette har byer som Tromsø hatt gleden av å få gratis i lange tider, siden finnmarkinger liker seg i Nord-Norges største by og setter sitt klare preg på dagligtalen her.

Det er dette Erna Solberg og mannskapet hennes har gitt seg i kast med. De skal nå høvle bort det særegne med denne gjengen. De prøver å lage det de tror er gode nordmenn av finnmarkinger. Ha, ha, bare glem det. Det er selvsagt mulig at de greier og tvinge fram en flytting av fylkesgrensene, men finnmarkingen kommer til å overleve dere alle sammen. Han eller hun er ikke vedtatt i Stortinget.

Finnmarkingene er ikke et resultat av en regjeringskonferanse eller et statsrådsskifte. De er noe langt mer og mye farligere enn som så. Veien til å bli finnmarking har nemlig vært brolagt med brann og forsakelser, lusemiddel og hjemlengsel. Samt regelmessige nabokrangler og lokaliseringsdiskusjoner mye lenger enn landet vårt har eksistert. De er naboer med russerne, finnene og svenskene. De har vært i tottene på hverandre i hundrevis av år. De har ledd av og skjelt ut alle som de mener trenger det, men til syvende og sist stått sammen når det virkelig gjaldt.

Og nå gjør de det igjen med denne folkeavstemninga si midt i mai. Tre millioner skal den koste, og mange mener i dag at dette er bortkastede penger. Tre millioner kunne selvsagt ha fylt noen hull i asfalten, er det noen som mener. Atter andre har inntatt det standpunktet at Arbeiderpartiet burde ta den regninga, siden det var de som startet dette opprøret mot en reform partiet hadde vært tilhenger av tidligere. Meninger er det fremdeles nok av i Finnmark.

Hva skjer så med denne folkeavstemninga? Uansett hvordan valgdeltakelsen kommer til å bli, vil den vise et kolossalt flertall som bestilt. Mange vegrer seg sikkert for å delta siden regjeringen sier at den allerede har bestemt seg, men dette stopper ikke finnmarkingene. Alle vedtak i Stortinget gjelder bare til et nytt vedtak er gjort.

Dessuten er finnmarkingene mestere i kunsten å veksle inn en dårlig sak med en god. Et godt synlig overgrep kan fort bli et tilsvarende stort gode i en annen tid. For tidene skifter, og det gjør faktisk regjeringer også. Men ikke finnmarkinger, de er der hele tiden.

Godt valg, alle sammen, den 14. mai.