Virkelig en «kontrastenes by». I større byer fordeler disse seg etter strøk, men i Tromsø finnes de side om side.
Stillingen mellom de to har lenge vært jevn, og etter hvert som byen utvikler seg, holder stillingen seg konstant. De nye tingene i byen fordeler seg godt mellom det gode og det dårlige.
Det gode er
at det finnes stor investeringsvilje og store planer som vil løfte byen. Den nye delen av Storgata er et hopp i kvalitet. Stadig flere butikker bruker vakre skilt, gamle hus renoveres og får nytt liv. Nye restauranter, kafeer og butikker åpnes. Samtidig trekkes byen i en annen retning. Det er to nye trender som utpeker seg: Det grå og det glorete.
Det grå er det nye bygningene som gjøres så anonyme som mulig, i håp om at ingen skal se hvor stygge de er. Det grå og triste nybygget i Storgata 90, rett nord for Brillehuset, er nesten usynlig og heldigvis lett å overse. Men hvor mange slike usynlige bygg tåler vi før hele byen blir usynlig?
Og tenk hvor mye triveligere Storgata ville bli hvis dette bygget hadde vært fint! Også Amundsengården på Prostneset, det frittliggende kontorbygget ved terminalen, gjør seg selv så usynlig som det kan.
Den nye parken på Prostneset sin nærmeste nabo blir denne grå, sjakkrutete billig-veggen, som sender vibber av gjerrig utbyggerkjiphet mot parken. Tenk hvor fint det kunne blitt, om denne sentrale gården hadde hatt et oppløftende utseende.
Ideen om at usynlighet er en ønsket kvalitet ved et nybygg, er en ideologi som har bitt seg fast i noen av de kontorene som skal passe på den visuelle kvaliteten.
I Havnegata, vegg i vegg med baksiden av Verdensteatret, har fylkeskommunen bestilt et intetsigende bygg som ikke skal «ta oppmerksomhet» fra Verdensteatret (etter en idé om at vakre bygg ikke kan ha vakre naboer, de blir det for mye skjønnhet).
Fylkeskommunen er kokfornøyd, og snart er det byggestart for byens kjedeligste nybygg. Arkitektene har nemlig klart å designe et bygg som ser ut som det ikke har noen design. Her skal det bli designhotell.
På den andre enden av skalaen, finnes det glorete. Tromsø er blitt The International Capital of Arctic and Polar Kitch. Nesten ukentlig dukker det opp et nytt glorete butikkskilt med sjokkfarger og fargebilder av isbjørner, lavvoer, fjell, midnattssoler og nordlys blåst opp i kjempeformat.
Spennet mellom turistprofitørenes vantrivelstiltak på den ene siden og gårdeiere og leietakere som viser omsorg for omgivelsene, som for eksempel Høst Frisør eller Friis Ur-Optikk, er astronomisk.
Det nyeste eksemplet på anarkistiske Tromsø, er Heidis Bier Bar. Jeg ønsker de lykke til i Roger’s gamle lokaler, men var det nødvendig å klistre igjen hele vindusrekka mot torget med diverse Facebook-reklamer? Og villmarkspanel som fasademateriale på byens hovedtorg?
Etter alt å dømme finnes det ingen kommunale regler for hvordan man lar bygninger se ut. Alt er lov både når det gjelder skilt og nybygg. Det finnes byer som har regler, og kanskje Tromsø skulle innført noen? For eksempel totalforbud mot lysboks-skilter, bilder blåst opp på reklameskilt og TV-skjermer i butikkvinduene? Eller retningslinjer for fasader?
Litt forslumming av denne typen er en del av kontrastenes by Tromsø, og uunngåelig i en by hvor alt er lov. Det gir byen et ekte og organisk preg. Og turister forventer at et populært reisemål er kitschy. Men vil det grå og glorete ta fullstendig overhånd? Eller vil Tromsø for alltid være styggvakker?
Å håpe på en seier for Nordens Paris over Tjyvhollet Tromsø er kanskje stormannsgalskap. Men det er jo lov å håpe.