Kommentaren:

Bondefamleri

Det ble for ikke lenge siden utviklet alkolås i bilen. Snart er det vel på tide at noen også kommer opp med en alkolås på mobilen, skriver Stig Jakobsen i kommentaren.
meninger

Med tanke på alle stupiditeter folk har lirt av seg av sms’er og Facebook-meldinger, er det nesten forunderlig at ingen har grepet tak i denne forretningsideen. Kjærlighetserklæringer, sjikane, rasisme og injurier – alt kunne vært stoppet med en enkel oppfinnelse.

Folk har mistet både jobb, venner, anseelse og kone som følge av noen lite gjennomtenkte tastetrykk. Hva er man ikke villig til å betale for en kontrollfunksjon som forhindrer dette?

Støvet etter den flaueste tekstmeldingen i Senterpartiets historie har begynt å legge seg. Som i en god Agatha Christie-roman er det fortsatt uklart hvem den skyldige er. I bunn og grunn spiller det vel heller ikke så stor rolle. Effekten den har hatt på partiet er i alle fall dødelig.

Helt siden før valget har Senterpartiet stått som det mest rakryggede opposisjonspartiet. Der Ap har talt med to tunger i spørsmål som regionsammenslåing, innvandring og Lo-Ve-Se, og SV har manglet tydelige kampsaker, har man hele tiden kunnet være sikker på hva Sp sto for.

Det er derfor det er rart at man nå ikke en gang kan være sikre på hvem som har sendt en tekstmelding.

Bakgrunnen kjenner de fleste til, men for ordens skyld kan jeg forklare den kjapt. Under en fest blant Sp-topper legger en av festdeltagerne igjen mobilen, hvorpå en annen kaster seg over den og på kødd sender meldingen: «Vi vil ha fitta di» til tidligere partileder Liv Signe Navarsete.

En altfor drøy spøk som selvsagt førte til et pinlig opptrinn, men samtidig noe som var mulig å tilgi, hvis man bare opptrådde på riktig måte i etterkant. Man skulle anta at behovet for å ordne opp og sporenstreks be om unnskyldning var påtvingende. Men slik er ikke logikken i Senterpartiet.

Der John Arne Riise benytter seg av en «send til alle»-funksjon på mobilen, er det fullstendig motsatt i Senterpartiet. Når det kommer en SMS-fra noen i ledelsen, kan den i prinsippet være «sendt av alle».

Og det hellige brorskap i Senterpartiet har svoret en ed om aldri, aldri å avsløre hvilken kamerat som sto for dumskapen.

Man skulle kanskje tro at politikere som er vant med å stå i stormen, var rakryggede nok til å innrømme en slik åpenbar brøler. På sett og vis er det også gjennom evnen til å innrømme tabber at en politiker viser sin storhet.

Men snarere enn å løpe til for å rette opp feilen, velger man altså heller å vise frem ynkelighet av verste merke.

Og for å avlede oppmerksomheten fra mediesaken som var under oppseiling, topper Ola Borten Moe ynkeligheten ved å plutselig trekke frem Trine Skei Grande-saken, og kritisere Venstre for lurvete håndtering.

Hvis man ikke skjønner hvor dobbeltmoralsk det er, når man selv kort tid etter setter verdensrekord i klønete medieopptreden, bør man utestenges fra alle verv som involverer konsekvensetikk.

Med sitt forsøk på tåkelegging av saken avslører ikke bare Ola Borten Moe seg som en lite troverdig politiker, han viser seg også å være en særdeles ussel fyr.

I en bryllupstale innledet jeg en gang med ordene: «Jeg tilhører heldigvis dem som aldri har gjort noe dumt i fylla». Setningen var selvsagt ironisk, og det er derfor jeg har en viss forståelse for at idiotiske handlinger kan inntreffe i en slik tilstand, uten at de nødvendigvis var ondsinnet ment.

Men vær nå for Guds skyld mann nok til å ta ansvaret i etterkant.

Da Ola Borten Moe var olje- og energiminister i 2013, kom hans politiske rådgiver, Ivar Vigdenes (som for øvrig også er av de 10 mistenkte i Navarsete-saken), med en klønete kommentar om at Silje Ask Lundberg i Naturvernforbundet var «sexy på TV».

Ola Borten Moe fikk vite om opptrinnet, og ba Lundberg droppe saken. Han meldte heller ikke fra om den til partiledelsen. Vigdenes ba imidlertid Lundberg om unnskyldning, og saken ble på sett og vis ordnet opp i. Men Borten Moe viste også den gang forbausende liten vilje til å ta tak i problemet.

Det er samme unnlatelsessynd som gjør at Liv Signe Navarsete-saken blir et slikt problem for partiet. Noe som kunne vært et litt upassende opptrinn blir en sak hele Norge diskuterer, fordi man rett og slett ikke evner å opptre som politiker.

Og som om Senterpartiet ikke hadde kommet dårlig nok fra dette, blir Navarsete sykmeldt på grunn av dette – to år etter at episoden fant sted.

Nå spørs det om ikke senskadene fra tekstmeldingen kommer til å ramme partiet enda hardere. Bli ikke overrasket om du plutselig kommer over følgende desperate annonse: «Ryggraddonor søkes til politisk parti»