Kommentar:

«Vi vil ha folkeavstemning» er den tapende parts siste krampetrekning

Et samlet Norge venter i spenning. Endelig skal vi få vite hva innbyggerne i Finnmark mener om sammenslåinga, skriver Martin Lægland.
meninger

Et samlet Norge venter i spenning. Nå skal vi endelig få vite hva innbyggerne i Finnmark mener om sammenslåinga. Det har, tross alt, vært høyst uklart så langt.

Mandag startet nemlig folkeavstemningen i Finnmark om fylkessammenslåing.

Den politiske ledelsen i Finnmark håper at en dokumentert, sterk motstand mot sammenslåinga skal tvinge Stortinget til å reversere vedtaket de fattet i desember i fjor om å slå sammen Troms og Finnmark.

Selv om motstanden i Finnmark har vokst betydelig i påvente av en sammenslåing, var motstanden i Finnmark godt kjent da Stortinget vedtok at fylkene skulle slås sammen. Derfor vil ikke noe nytt komme fram av en avstemming, uansett hva utfallet måtte bli.

Ser vi bort fra EU-avstemningene i ‘72 og ‘94, har ikke folkeavstemning noen sterk tradisjon i Norge. Folkeavstemninger har derimot blitt brukt som et siste «Hail Mary», et siste desperat forsøk på å få viljen sin, og å vise at man innehar «folkets» standpunkt. Det har vært et av Frps favorittutspill når de holder på å tape en sak.

Da samtlige partier i Tromsø, med unntak av Frp, i fjor gikk sammen om et bompengeforlik, forlangte Frp folkeavstemning. To år tidligere ville partiet ha en nasjonal avstemning om Syria-flyktninger. Begge gangene visste de at de ikke kom til å få flertall for avstemning.

«Vi vil ha folkeavstemning» er den tapende parts politisk siste krampetrekning. Selv om det var posisjonen i Storbritannias folkeavstemning som førte til Brexit, ser vi fremdeles krefter i landet som tar til ordet for en ny Brexit-avstemming, siden de ikke klarte å mobilisere nok før avstemninga i 2016.

Det er derimot to ting som er unikt med folkeavstemninga som nå har startet helt nord i landet. For det første skal det faktisk gjennomføres en avstemning. Det andre, og mest sentrale poenget, er at det er for sent. Stortinget har allerede gjort en beslutning. Man kunne like gjerne hatt en folkeavstemning om samhandlingsformen eller om røykeloven.

I Finnmark har motstanden mot regionreformen kommet for sent. Hadde den kraftige motstanden vi nå ser begynt ett år tidligere, kunne de kanskje blitt hørt. Finnmarkspolitikerne sov i timen, mens politikerne i Nordland lobbyerte og protesterte høylytt mot sammenslåing – og fikk gjennomslag.

Hadde ei folkeavstemning kommet før Stortinget hadde fattet sitt vedtak, ville det tvunget rikspolitikerne til å ta stilling til den.

Regjeringa og statsminister Erna Solberg har varslet at det blir uaktuelt å reversere sammenslåinga, samme hva utfallet av en avstemning blir. En eventuell reversering vil være et uheldig signal til resten av fylkeskommunene og kommunene som har slått seg til ro, og forsonet seg med at de må slås sammen mot befolkningas vilje.

Om Finnmark-politikerne får viljen sin vil lærdommen være klokkeklar: Lag nok helvete, så slipper man å føye seg etter Stortinget. En slik situasjon ville gjort regjeringa vingeklippet i alle upopulære reformer fremover. Det er et nederlag de aldri ville fått ristet av seg, og er derfor helt urealistisk.

I fjor ble det publisert en forskningsrapport som slaktet folkeavstemningene om kommunesammenslåinger holdt de siste årene. Rapportens konklusjon er nedslående. Ledende spørsmål og uklare formuleringer på stemmesedlene gjorde at det konkluderes med at hele 1/3 av 211 folkeavstemninger var udemokratiske.

Med det i bakhodet er det synd å se hvordan det allerede lages uriktige og upresise forventninger knyttet til avstemningen.

På en informasjonsbrosjyre distribuert av Finnmark fylkeskommune, lokker de velgerne med formuleringen «Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?» (Nordlys)

Det er i beste fall villedende markedsføring.

Det er helt greit å være motstander av fylkesreformen. Det er også helt legitimt å vise motstanden. Men å gi innbyggerne et inntrykk av at avstemninga har noe som helst med å «bestemme» å gjøre, er et enormt selvbedrag.