Sett fra sidelinja

Hunden – menneskets verste venn

En hund i byen er omtrent like nyttig som et askebeger på en moped.

Ronny Bratten 

meninger

Miljøødeleggelser dominerer stadig i nyhetsbildet. Hvalen eter mer plast enn plankton, torsken fråtser i tomme ølbokser og den nordnorske fjæra har snart mer søppel enn småstein.

I forrige uke kom en forskningsrapport fra New Zealand som konkluderer med at å ha en hund tilsvarer den årlige forurensningen fra to digre biler. Det er altså bare å forby hundehold, og vips! – planeten er reddet.

Bakgrunnen er at hunder eter kjøtt, og kjøttproduksjon er svært CO₂-krevende. Det tok riktignok ikke lang tid før rapporten ble plukket i småbiter: Eksperter NRK pratet med påpekte at hundemat består av restavfall som slintrer og beinmel. Siden dette er biprodukter som ikke benyttes om ikke hundene glefser det i seg, bygger rapporten på bristende forutsetninger.

Der røyk kronargumentet mitt for å fjerne hunden fra samfunnet! Det er uansett altfor mange hunder i Tromsø.

Hvor man enn snur seg, kan du ta cyanid på at det dukker opp et vesen med hyperaktiv hale og hengende tunge med ekstrem spyttproduksjon. Hunder har store problemer med å styre sin begeistring for selv de mest prosaiske fenomener og gir seg ofte til kjenne med energiske byks mot intetanende forbipasserende, gjerne i kombinasjon med en forvirret seksualitet, hvor tørrjukking mot fremmede buksebein synes å være et viktig element.

Alle er enige i at geiter, kyr og sauer ikke har noe i Storgata å gjøre, men når det kommer til hunder forsvinner fornuften som valgløfter i oktober. Hunder kan ikke sammenlignes med gårdsdyr, innvendes det. Nei, det kan de ikke, i og med at gårdsdyr faktisk er til nytte. Fra gårdsdyr får vi melk, kjøtt, skinn og ull, uten at de beiner rundt i gatene og lager uhygge av den grunn.

En gang i tiden var det fornuftig å temme hunden til husdyr. Hunden, som tross alt må betegnes som noenlunde oppvakt, om ikke akkurat utpreget selvstendig, kunne brukes til å gjete, verne mot rovdyr og røvere i natten, samt bistå på jakt. I nyere tid har hunder blitt brukt både som førerhund og til å snuse seg frem til narkotikasmuglere. Det er likevel de færreste som har hund av praktiske hensyn. En hund i byen er omtrent like nyttig som et askebeger på en moped.

Noen har små, utspjåkede monstre med sløyfer på unevnelige steder, og permanent i pelsen som en trønderrocker i 1985. Disse blir stilt ut i overfylte gymsaler hvor bikkjene rangeres etter utseende og kroppslukt, og mottar medaljer i et antall som får nordkoreanske generaler til å gnisse tenner av avindsjuke.

Andre igjen påberoper seg to årlige helgeturer på resultatløs rypejakt som begrunnelse for å ha en fuglehund, som blir stresset av alt fra synet av skolebussen til lyden av hurtigruta.

Nei, sannheten er at de færreste har bruk for hund. Hunden er først og fremst en venn av det ekstremt lojale slaget. På grunn av at hunden er et flokkdyr, og skjønner at folk som gir den mat er hakket høyere på rangstigen, gir de seg hen til skamløs heltedyrkelse som i menneskets megalomane sinn forveksles med kjærlighet.

Ingenting masserer en hundeeiers ego som synet av Fido som gamper over parketten for å sleike vedkommende i ansiktet med den samme tunga som to timer tidligere – med største fascinasjon – undersøkte en annen hunds ekskrementer.

Det viktigste bevis for at hundehold må komme i mer regulerte former, er selvsagt nettopp ekskrementer. Nå er våren endelig her, og det er ikke bare gjøk, sisik, trost og stær som er tilbake: Langs hver en vei dukker hundebæsj fram, enten i sin naturlige form eller – absurd nok – innpakket i plast.

Jeg kan på sett og vis forstå fyren som ser menneskets påstått beste venn låre en slinter- og beinmelsmarinert pudding en sen torsdagskveld i januar, og som etter å ha sett seg skyldbetynget over skulderen løper hjem uten å ha plukket opp tarmproduksjonen.

De jeg absolutt ikke kan forstå, er de som velger å plukke opp den varme hundekabelen, for så å knyte igjen posen og henge den på en grein. Det er som å urinere i toalettet, øse det over i en vannkoker og slå det ut over kjøkkengulvet. Det er slikt som har lagt grunnlaget for mitt mest radikale forslag til forbedring av samfunnet.

Jeg har nemlig i gode venners lag tidvis fremmet ideen om forbud mot hundehold i bynære strøk. La hundene leve på bygda, hvor de kan løpe fritt og etterlatenskapene bare er velkommen gjødsel.

Ikke tving Trofast inn i blokker og trange toromsleiligheter, hvor asfalterte fortau, allergiske naboer og hissig trafikk utgjør omgivelsene. Spar samfunnet for avføring under skosålene og ulykkelig bjeffing etter en matmor eller – far som er på jobb til klokka seks.

Det er å ta hardt i å påstå at forslaget mitt er blitt møtt med jubelrop. Selv folk som ikke har hund, har anklaget meg for ekstremisme, og de som har en venn med fire labber og et ukritisk forhold til egen hygiene stempler meg som dyrehater.

Det er imidlertid langt fra sannheten. Katter er nemlig ålreite dyr.

Vi ønsker engasjerende debatter på itromso.no. Du er velkommen til å kommentere sakene på våre sider, men vi ber deg først lese våre retningslinjer for innlegg:

×

RETNINGSLINJER FOR INNLEGG

iTromsø gjør oppmerksom på at du er juridisk ansvarlig for dine kommentarer. Dette personlige ansvaret gjelder enten du velger å kommentere i kommentarfeltene på våre nettsider eller du skriver innlegg på våre Facebook-sider.

iTromsø ønsker en åpen, saklig og engasjerende debatt. Vi oppfordrer alle til å være saklige, vise respekt for andres meninger og å holde seg til saken. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller på annen måte strider mot etikk eller lovverk. Du kan varsle oss her dersom du ser innlegg du mener bryter med god debattskikk.

Alle som vil delta i debatten hos oss må skrive under eget navn. Vi forbeholder oss retten til å utestenge brukere som begår grove eller gjentatte brudd på våre retningslinjer.

meninger