Vindkraft til enhver pris?

Vindmøller. Foto: Tom Benjaminsen 

meninger

Onsdag 25. april 2018 vedtok kommunestyret å delegere myndighet til formannskapet for å påklage et vedtak datert 20. oktober 2017 i Norges vassdrags- og energidirektoratet (NVE) om å godkjenne en søknad fra Norsk Miljøkraft A/S om en ny miljø-transport og anleggsplan (MTA) for vindkraftverket Kvitfjell/Raudfjell på Sør-Kvaløya som tillot utbygger å flytte hovedatkomstveien til kraftverket fra Buvika i sør til Nordfjordbotn i nord.

Selv om det kom ti klager, blant annet fra kommunen, og en innsigelse fra fylkesmannen vedrørende reindriftsnæringa, konkluderte NVE med at det i klagene ikke fremkom informasjon som tilsa at vedtaket burde endres. Klagene og innsigelsen ble deretter oversendt til Olje- og energidepartementet, som er klageorgan for vedtak i NVE.

Den 18. april 2018 konkluderte departementet: «Til tross for de påviste ulempene ved Nordfjordbotn-alternativet, er det på den annen side betydelige fordeler knyttet til dette alternativet fremfor Buvika. Grunnlaget for å gi konsesjon til planendringen er derfor til stede.»

I departementets ti sider lange vurdering av de to alternativene for hovedatkomstvei til vindkraftverket er det imidlertid noen saksopplysninger som mangler. I en orientering fra Norsk Miljøkraft A/S i forbindelse med søknaden om konsesjon for Kvitfjell/Raudfjell vindpark (Orientering 2/3) gir selskapet følgende løfter til kommunestyrerepresentantene og befolkninga på Sør-Kvaløya:

  • Utbedring av Brensholmen og Sommarøy vannverk: Reduserer kommunale investeringer.
  • Bygging av nytt vannforsyningsanlegg til Buvika: Sparer kommunale investeringer.
  • Bygging av ny havn for allmennheten, molo, dypvanns kai og småbåthavn i Buvika.
  • Bygging av nytt vannforsyningsanlegg i samarbeid med Tromsø kommune for Sørfjorden.

Disse løftene synes ikke å ha vært kjent for verken NVE eller departementet, som i sine vurderinger i det hele tatt ikke nevner vannverkene og kun omtaler tiltaket i Buvika som ny kai/molo. Når dette ikke blir vurdert, er det grunn til å tro at løftene fra Norsk Miljøkraft A/S er bortfalt.

Når departementet nå har valgt å godkjenne at atkomstveien skal gå fra Nordfjordbotn og ikke fra Buvika, er resultatet at befolkninga i Buvik-området er rasende for det de ser som et løftebrudd, mens befolkninga i Nordfjordbotn (Sjøtun) er fortvilte over at åtte kilometer av fylkesveien gjennom bygda i mange måneder blir anleggsvei for transporter på opptil 60 meters lengde og dermed tidvis vil være stengt for både lokal- og gjennomgangstrafikk fra Brensholmen, Sommarøy og Hillesøy.

Avgjørende for departementets vedtak synes å være økonomiske beregninger av de to alternativene hvor kostnadsforskjellen i favør av Nordfjordbotn blir anslått til å være i størrelsesorden 70–84 millioner kroner. I svarbrevet blir det også regnet opp en rekke mer eller mindre reelle usikkerhetsmomenter i anleggskostnadene for Buvik-alternativet mens «kostnadsestimatet for Sørfjorddalen-alternativet er det knyttet ubetydelig usikkerhet til.» Med andre ord er det i hovedsak økonomien som er avgjørende for departementet.

Det er imidlertid merkelig at Norsk Miljøkraft A/S i sine økonomiske kalkyler så sent som våren 2018 mente at en atkomstvei fra Buvika var økonomisk forsvarlig. Det er derfor grunn til å tro at det er de nye eierne av vindparken, den tyske pensjonskassen Ärtzeversorgung Westfalen-Lippe og Siemens Project Ventures, som står bak kravet om tilførselsvei fra Nordbotn.

Med to så kapitalsterke eiere er det vanskelig å tro at en merkostnad på 70–84 millioner kroner vil være avgjørende for realiseringen av et prosjekt, som ifølge rykter, visstnok skal koste 3200 millioner kroner.

Da Troms Kraft bygde Fakken vindkraftverk på Ringvassøya til en samlet kostnad på 742 millioner kroner fikk selskapet 346 millioner kroner i støtte fra Enova, et statsforetak som har til formål å fremme en miljøvennlig omlegging av energibruk og energiproduksjon. Dersom de tyske eierne får støtte fra den norske stat (og kanskje den tyske stat) av forholdsmessig samme størrelse, vil en økning på 70–84 millioner kroner i støttebeløpet bare utgjøre en liten del av det samlede tilskuddet.

Da Norsk Miljøkraft A/S søkte om konsesjon for vindkraftverket på Kvitfjell, ble søknaden støttet av kommunestyret, mens kommunestyret gikk imot å utvide kraftverket til også å omfatte Raudfjell. Men dette vedtaket ble overprøvd av NVE og Olje- og energidepartementet som i tillegg, som nevnt ovenfor, også unnlot å ta til følge kommunestyrets protester om å flytte atkomstveien fra Buvika til Nordfjordbotn.

I 1837 vedtok Stortinget Formannskapslovene som ga Norge kommunalt selvstyre. Men noe grunnlovsvern for de lokale organene kom ikke før i 2016 da Stortinget vedtok et tillegg til Grunnlovens § 49: «Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer.»

Muligens kan denne grunnlovsbestemmelsen brukes mot byråkratene i NVE og ministeren i Olje- og energidepartementet når de fatter vedtak stikk i strid med kommunestyrets vilje. I hvert fall tolker jeg bestemmelsen som en intensjon fra Stortingets side på en maktoverføring fra staten til kommunene, slik at kommunestyrene kan få gjennomslag for protester mot vedtak i et direktorat eller av en enkelt minister – eller eventuelt kunne kreve stortingsbehandling av saker som er av stor lokal betydning.

Kanskje kan formannskapet bruke dette grunnlovstillegget i sin klage?