Jeg har fulgt med i debatten vedrørende kommune- og fylkesreform og er blitt mer og mer forundret over hvor lite innhold debatten har hatt. Det har for det meste gått ut på å diskutere navn og administrasjonssted.

Etter det jeg har forstått, er bakgrunnen for reformen at vi er i ferd med å bygge opp en offentlig administrasjon som er ubehagelig for næringslivet og den vokser.

Når tallet på offentlige ansatte er over 30 prosent i Norge og når Nord-Norge skiller seg ut ved å begynne å nærme seg 45 prosent, burde det ringe en bjelle for noen hver. Et gammelt ordtak sier at en alltid skal sette tæring etter næring!

Denne leveregelen burde alle i forvaltningen etterleve. Det er næringslivet som skaper midlene som det offentlig skal forvalte. Og derfor må hovedoppgavene for forvaltningen i både kommune og fylke (region) være at de skal sørge for å legge til rette for et rikt og godt næringsliv.

Med andre ord: Det er et godt næringsliv som skaper grunnlag for både bosetting og velferd i den enkelte kommune. Og da nytter det ikke å fortsette å bygge ut kommunalt byråkrati. Det oppleves i dag at dersom man henvender seg til en etat enten i en kommune eller fylke, må du ha veldig god tid.

For det viser seg at de fleste ledere i offentlig sektor lider av beslutningsvegring. For før en beslutning kan tas, må saken utredes i forskjellige utvalg og komiteer.

Når veisjefen for eksempel sier at ny vei til Breivikeidet vil medføre fire års utredning, uten å ville fortelle hvor mange årsverk som går med, kan en undres.

Jeg kan gi ett erfart eksempel: For to år siden skulle jeg dele en boligtomt på nærmere 2.000 kvadrat og overføre denne til mine to barn. Jeg henvendte meg til kommunen hvor eiendommen er beliggende.

Det kom raskt svar med en faktura på kroner 12.800 som måtte betales før saken kunne behandles. Den ble betalt omgående! Men tiden gikk og ingenting skjedde på tross av utallige purringer.

Etter 7–8 måneder kom det endelig et nytt brev, med faktura på kroner 21.000 som måtte betales før tomten kunne deles. Tomten er et rektangel med GPS-posisjoner i alle fire hjørnene. Så etter min vurdering burde ikke delingen av denne tomten være mere enn noen få tastetrykk på en PC.

At kostnadene for en slik bagatell skal koste 34.000 kroner, og ta ett år å få gjennomført, forteller egentlig at kommunen ikke ønsker flere innbyggere eller etablering av ny virksomhet.

Dette er et eksempel, men det finnes mange flere. Store prosjekter som ny innfartsvei til Tromsø, Ullsfjordforbindelsen og Langsundtunnelen er eksempler på bevisst trenering av prosjektene med begrunnelse i utredningsarbeider og nye kalkulasjoner.

At disse prosjektene som ligger i Tromsøs nærområde, og vil gi flere tusen tiltrengte arbeidsplasser i de nest tiår til kommunen, synes ikke å være interessant. Når også to av disse finansieres gjennom fergeavløsningsmidler, og derfor ikke belaster veibuskjettene, mangler det egentlig bare beslutningsvilje fra våre valgte politikere.

Når det gjelder debatten om sammenslåing av Troms og Finnmark, skal jeg ikke si så mye, men jeg synes Finnmarkpolitikerne kjører et dristig løp. Det snakkes mye om nordområderessurser og fremtidig forvaltning av disse som skal bli Norges nye vekstområde.

Jeg mener dette ikke kan oppnås i en splittet landsdel. Dersom Finnmark blir å bestå som eget fylke, bør Troms søke til Lofoten, Vesterålen for på den måten å samle ressursene i nordområdene.

Og har Finnmark fått noen garantier om å beholde sine særrettigheter som finnmarkfradrag på skatt, studiegjeldnedskrivning etc.? Man vet jo at mange fra andre deler av landet ikke er glade i disse særrettighetene.