Debatt:

Israel-Palestina-konflikten: Tiden for anerkjennelse er nå

​Mahmoud Naffas ​Internasjonal ansvarlig AUF i Troms  Foto: Privat

meninger

Det føles nesten unødvendig å skrive nye leserinnlegg, kronikker, finne nye ord, for hver gang det skjer. For hver gang israelske myndigheter gjør overtramp, misbruker sin makt, utnytter sin posisjon som okkupant, mot de okkuperte. Nå har det skjedd igjen. Og selv om det kan føles nytteløst, skylder vi palestinerne å sette ord på grusomhetene, i stadig håp om at ord og oppmerksomhet kan føre noe godt med seg.

Fredag 30. mars i år, midt i den stille norske påskeuka, samlet nærmere 30.000 palestinere seg i Gaza, for å demonstrere mot okkupasjonen og for palestinske flyktningers rett til å vende hjem. Det endte i minst 17 drepte sivile palestinere, minst 1400 skadde. Israelske soldater møtte palestinere som kastet stein og brente bildekk, med drepende stålkuler. Vi må aldri glemme det skjeve maktforholdet mellom okkupanten og den okkuperte.

Det blir sagt at palestinske demonstranter med stein i hånda, truer staten Israels sikkerhet. Dette skal være et argument for hvorfor man ser det både nødvendig og legitimt å drepe sivile palestinere med jevne mellomrom. Imidlertid illustrerer det heller Israels tilbakevendende blodige militære respons mot uskyldige. Vi må aldri glemme det skjeve maktforholdet mellom okkupanten og den okkuperte.

Det kan vanskelig beskrives som annet enn forståelig at mer enn 50 år med okkupasjon fører til frustrasjon, sinne og avmakt hos palestinerne. Muren som Israel har bygget opp på Vestbredden splitter palestinske familier, skiller venner fra hverandre og hindrer palestinere i å dra på skole, jobb og sykehus. I dag bygges det flere ulovlige israelske bosettinger på palestinsk jord enn noen gang, oppmuntret av den amerikanske presidenten. Israel, alliert med USA. Palestina, alliert med Mads Gilbert. Selvsagt satt på spissen. Men vi må aldri glemme det skjeve maktforholdet mellom okkupanten og den okkuperte.

I dag er det utvilsomt et krevende politisk klima internasjonalt, for å komme med nye freds- og forsoningsinitiativ i Israel og Palestina. Kanskje er det mer krevende enn noen gang. Dét er norske politikere samstemte i, og opptatt av å understreke. Faren er imidlertid at “det krevende politiske klimaet” blir en hvilepute. Og at vi har blitt for godt vant til situasjonen i Palestina slik at vi glemmer at det ikke er en normal situasjon.

AUF vil aldri godta at vi glemmer palestinerne, den umenneskelige okkupasjonen og den systematiske undertrykkelsen de opplever hver dag i sine liv. AUF etterlyser den politiske viljen. Når vi ser at det går mot mer ufrihet og mindre fred i regionen, bør jo viljen til å skape endring være desto større?

Som et ledd i dette, mener AUF at norske myndigheter må støtte ytterligere opp om moderate politiske krefter i Israel som er for tostatsløsningen. Det har blitt for lett å glemme at de finnes. I tillegg må Norge anerkjenne Palestina som selvstendig stat.

Til nå har 137 land gjort det før oss. Det er ikke for sent å anerkjenne Palestina, og vise at Norge velger solidaritet.