Ingenting er bedre enn mat. Ingenting er blitt mer komplisert enn mat. Mat er tema i mange planer overfor befolkningen generelt, og folk i offentlige institusjoner spesielt. Mer fisk, mer grønt, mindre kjøtt, mindre sukker.

Kunne vi ikke bare startet med å lage mat? Kunne vi ikke bare startet med å finne penger til mat og bringe maten på bordet?

Vi trenger ikke være matforsker eller helsebyråkrat for å forstå at mat er mer enn ernæring. Mat er trivsel og samvær, mat smaker godt og mat gjør sterk.

Og mat et salig kaos. Mat er forbud, plikter og påbud. Mat er forskning, både seriøs og useriøs. Mat er religion, og da snakker jeg ikke om halal, koscher eller matintoleranse. Nei, matreligionen er alle retningene som kompliserer det å spise. Det er dietter og påpekning av næringsstoffer vi mangler eller får for mye av, det er moter og trender.

Det mest populære nå om dagen er mat som fremmer god tarmhelse. Mat har blitt et teoretisk, privat anliggende, der matformidlere på godt og vondt, råder grunnen så å si uimotsagt.

Vi er spiseforstyrret. Det er ikke det at vi ikke spiser lenger, for det gjør vi så absolutt.

Vi er både tjukkere og mer usunne enn bare for 30 år siden. Problemet er at vi har fått så mange stemmer i hodet. Det er så mye matfokus, teori og nasjonale planer, og så få felles arenaer hvor mat er en helt alminnelig greie.

Den nye nasjonale handlingsplanen for bedre kosthold strutter av sunnhet og smakfulle kostholdsråd. Det er en viktig plan som beskriver godt hvordan det står til med kostholdet i Norge. Den har også mange utmerkede forslag til tiltak. Mange har brettet opp ermene allerede, og er i gang med gjennomføringen. Men vi hører ennå for få kjøkkenlyder og kjenner lite matlukt.

For hva hjelper det om ikke målsettinger omsettes i praksis. Vi blir verken mette eller riktig ernært av visjoner. Det oser ikke matglede av bokstaver, men vi vet dessverre nok til å skjønne hvor skoen trykker. Det er nesten ikke er mat igjen på de viktigste arenaene hos handlingsplanens målgrupper.

Så kan du sikkert innvende at jeg må roe ned. «Å skape et samfunn som fremmer matglede, et sunt kosthold og god helse i befolkningen», er ikke gjort over natta.

Men vi har teoretisert lenge nok om maten nå. Tida er inne for kokkelering. Staten må begynne å koke på sine egne kjøkken. La oss bringe inn råvarene og dekke bordene. Hvor enkelt hadde det ikke vært å innføre mer grønt, mer fisk og mindre sukker, om vi bare var enige om å servere og spise mat? Da ville jobben med å følge planen handlet om å justere tiltakene rundt matbordene med maten til stede.

De fleste av oss bor i kommuner som skjærer ned på matbudsjettene i sine institusjoner, både når det gjelder selve maten og folket som skal lage den. Dersom nasjonale handlingsplaner skal bli mer enn visjoner å strekke seg etter, må den følges av penger. Ikke bare utredning-, kampanje- og planleggingspenger, men ekte matpenger.

Som i all annen privat budsjettering, er mat en basiskostnad. Det er når det blir knapphet på penger de dårlige valgene skjer. At folk spiser dårlig hjemme, er trist i et folkehelseperspektiv. Men mat og måltider for folk der kommuner har et ansvar, er i mitt hode en del av samfunnets infrastruktur. Mat og tilhørende matkultur i de offentlige institusjonene må regnes som en del av velferdsmodellen vår.

Derfor er det fælt at det i barnehager, sykehus, eldreinstitusjoner og andre institusjoner rapporteres om dårlig matstell. Senest i forrige uke meldte Helsedirektoratet at 50 prosent av våre eldre er underernærte. Selv statsministeren bekymret seg over institusjonsmaten og de eldres manglende matlyst i nyttårstalen sin i fjor.

Mangel på matlyst har nødvendigvis ikke én enkel forklaring. Men en viktig grunn man ikke lenger kan overse, er at mange institusjoner ikke lenger lager mat. Maten er sentralstyrt inn i felleskjøkken, som sender konteinere med mat rundt i kommunene. Spesielt sårt er det at dette rammer våre eldre, en generasjon som har jobbet for å ha nok mat på bordet, og som har lagt sin flid i å servere god mat. Våre eldre tilhører en generasjon som besitter stor kompetanse på råvareutnyttelse og tilbereding, og som har vektlagt mat som et viktig samlingspunkt i løpet av dagen. Der i gården har velsmakende middager også vært som en dyd å regne.

På deres gamle dager forundres vi altså over at de mister matlysta, når de knapt kjenner matlukt der de bor. I statens veiledere og planer står det at «å være godt ernært har positiv effekt for pasientenes velvære og gir overskudd, humør og appetitt. Det bidrar til å bevare funksjon, gir bedre muskelstyrke, raskere sårtilheling, bedre immunforsvar og færre komplikasjoner».

Dette er alvorlig. Hadde mat vært lovpålagt i kommunene, hadde det ikke sånn helt uten videre blitt bygd badeland. Da måtte skikkelig mat kommet før mange andre prioriteringer.

Matlukt må fylle skoler, barnehager, eldreinstitusjoner, fengsler og andre offentlige bygg der vi bedriver omsorg. Duften av nystekte brød, stekt fisk og kjøtt ville fremkalt matminner, opplevelser og matglede. Mat må lages der folk lever og bor. Slik kan den nye nasjonale handlingsplanen for bedre kosthold bli mer enn ei oppskrift.

Slik tar vi tilbake makta over maten. Den alminnelige maten som gir oss hverdagslig god ernæring, overskudd og godt humør.