Du vet, den følelsen når du får vite at noen bekjente er døde. En sånn type bekjent som du kanskje burde vært flinkere å besøke, og iblant spurt hvordan hadde det. Et snev av den følelsen dukket opp da jeg hørt den triste nyheten om Emas nedleggelse.

Tusenvis av minner dukket opp i hodet mitt, og jeg kjente oppriktig på en følelse av sorg og tap. Jeg burde vært flinkere til å besøke Ema, flinkere til å stikke innom og kanskje sett hvordan det sto til, da den fortsatt var der. Verdens beste butikk for alle i nabolaget.

Så kom nyheten i forrige uke: Ema, som heter det fordi det kombinerte navnene til Einar og Marie Lium, som bygget kiosken på 1960-tallet, har åpnet dørene igjen. Innehaver Oddgeir Søreng er hemmelighetsfull om hvor omfattende denne reåpningen er.

Likevel er den der, til glede for alle i nabolaget. Det skapte stor jubel i familien da mamma «fellessnappet» det til oss. Det var virkelig ikke til tro.

Bortsett fra undertegnende, bor nesten samtlige av nærmeste familiemedlemmer i svært kort avstand til Ema, heldige dem som med god grunn kan besøke den ofte. Slik som jeg gjorde, hele oppveksten min.

Fra jeg ble født, og til jeg gikk ut av Kongsbakken videregående skole som 19-åring, bodde jeg to minutters gange, ett minutts sparkesykling og et halvt minutts sykling fra Handelshuset Ema.

Ema er knyttet til en stor del av hva jeg husker fra barndommen min. Det er lukten av nystekte hveteboller og Mydland-pølser om hverandre, kombinert med klamme ungdomshender og 50-øringer. Det var stedet som kunne tilfredsstille alle behov, øyeblikkelig – om det var noe å putte i munnen, lese i eller se på.

GJENOPPSTÅR: Den ikoniske kiosken Ema Foto: Arkiv

Ja, og naturligvis solgte de Spice Girls-bilder, Pokémon-kort og andre ting til foreldres store fortvilelse. Det var her bukselommene ble vrengt for å se hvor mang Bugg jeg kunne kjøpe, og hit hadde jeg med meg gul-lapper med underskrift og tillatelse hjemmefra til å kjøpe 20 Prince Mild.

Ema var samlingspunktet for oss som gikk på Gyllenborg og her ble kortfriminuttene på Kongsbakken videregående skole tilbrakt for å bistå det begredelige tilbudet skolekantina ga oss. Kiosken så oss barna vokse opp og vi så den forandre seg med tiden.

Ikke minst kommer de aller fleste minnene om Eva «på Ema» Kristoffersen herfra. Mamma fortalte at da jeg så vidt hadde lært å gå, sto jeg på døra til Ema og ropte etter Eva. Uansett hvilken sinnsstemning man var i, tok Eva deg imot med et varmt, lunt smil og sitt trygge og alltid tilstedeværende vesen.

Hun visste alltid hva man trengte, uten at du visste det selv. Det være seg en solbolle med bringebærfyll, når man var litt trist etter en krangel på SFO, midt i den kalde januarmåneden, en MR. Freeze-is til å kjøle deg ned, eller bare en klem og noen å snakke med når du fikk skrubbsår på knærne.

Jeg så Eva oftere enn de fleste og det var derfor helt selvfølgelig å invitere henne i flere av fødselsdagene mine og i konfirmasjonen min. Jeg var så stolt over at Eva satt i min hage. Selveste Eva på Ema hadde kjøpt meg fødselsdagspresang. Hun var jo som kjendis å regne.

Det var derfor like selvfølgelig å dra i begravelsen hennes da hun dessverre forlot oss i februar 2005. Det gjorde Ema til et fattigere og stillere sted.

Da latteren hennes forsvant fra den røde trebygningen, ble den med ett mye tristere. Ikke minst var det vanskelig å tenke på at man skulle gå årene på videregående i møte uten å få sin daglige dose med lykkepillen Eva.

Grunnen til at jeg ble så godt kjent med Eva, må være at jeg besøkte Ema så ofte. Enten for å snakke med henne og kjøpe snacks, eller for å leie film, mest av alt alle tre tingene på engang. For Ema er ikke bare opplevelsene man hadde der, men for meg like mye de opplevelsene man tok med seg hjem. Filmene.

Siste år på videregående gikk jeg på Ema for å leie en film til undervisningen i Samfunnslære. Jeg hadde naturligvis, i motsetning til læreren, leiekonto der. Han som da var på jobb, Ola tror jeg det var, en tidligere Kongsbakken-elev, begynte å le da han logget seg inn i databasen og inn i leiekontoen min. «Er du klar over at du har leid over 850 ulike titler her?», sa han og lo. Jeg var ikke overrasket.

Flere ganger i uken leide jeg film på Ema. Et gigantisk utvalg av VHS, og etter hvert DVD-er rett bort i gata. Som en slags analog iTunes-konto i nabolaget. Et mekka fylt av steder å drømme seg bort og leve seg inn i.

Leiefilmrommet til venstre for kassa var, da jeg begynte å leie film, stort og fylt med utallige titler, men minsket etter hvert i takt med den digitale utviklingen hvor folk sluttet å leie film utenfor husets fire vegger.

På midten av 90-tallet var jeg fem år og storforbruker. Jeg leide «klassikere» som «Familien Flint», «Mrs Doubtfire» og – ikke minst – «Heldiggrisen Babe». Filmer jeg så om og om igjen, da jeg først hadde dem i hus.

De nyeste filmene fikk man ha en dag, de eldre kanskje to. Litt som når voksne folk har en høy terskel for å si at en konsert de har betalt 500 kroner for er dårlig, hadde jeg det samme med å si at en film jeg hadde leid ikke var seerverdig.

Jeg tipper Ema kjapt oppfattet at jeg kom til å bli en trofast leiefilmkunde. Vanligvis kostet det 30 kroner å leie en film, men plutselig kunne jeg leie noen av filmene til kun 15 kroner.

Eneste kriteriet for denne fantastiske rabatten var at jeg hadde leid filmen tidligere, og det var ikke vanskelig å oppfylle – for å si det sånn. Ikke minst «Førstekoneklubben», som jeg synes det var så urettferdig at mamma og søsteren min fikk se på kino, ble flittig tatt med hjem fra storkiosken, eller handelshuset som de kaller seg selv.

Etter en stund gjorde jeg meg fortjent til nok en «forfremming» som leiefilmkunde. Jeg fikk komme ned i kjelleren. Et rom som for meg så superstort ut, hvor det var hyller opp og hyller ned, stabel på stabel med film.

Her var de litt eldre filmene og de som ikke så mange var interesserte i. Jeg boltra meg vilt der nede i kjelleren, ofte i flere timer, og kom drassende hjem med førstesesongene av «Beverly Hills» og «Baywatch» på VHS. TV-serier som begynte å gå da jeg fortsatt ble amma, kunne jeg nå se fra starten av. Det var skikkelig luksus «før i tida».

I dag finnes det færre og færre steder som Ema. Små samlingspunkter i nabolagene som er med å påvirke oppveksten vår, og som gir et felles referansepunkt utenom skolegården og lekeplassene. Steder hvor folk smakte snus og sigaretter for første gang, kranglet og byttet samlekort og kanskje nasket med seg smågodt fra hyllene.

Som et ikke spesielt turglad barn (tror alle de leiefilmene var en «give away» på akkurat det), var det å ha en slags gulrot i form av en iskrem, hvetebolle eller sjokolade på søndagsturen halve poenget med turen. Uten Krysset kiosk, Nyløkken, Ema og andre kiosker finnes ikke det.

Herregud, folkens, dere som bor i nærheten av Ema, som er et noe så sjeldent sted som en nabolagskiosk. Dere er bare så heldige, skynd dere å ta den i bruk. Folk pleier å si at lykke ikke kan kjøpes for penger. Vel, det er mye noen kronestykker kan gjøre for humøret.