Norge faller på rankingen, når det kommer til likestilling mellom kjønnene. World Economic Forum kårer oss fortsatt på pallplass, men ikke lenger fremst. Høyrepolitikken viser at flere kvinnelige statsråder ikke automatisk betyr likestilling, at redskaper for å sikre likestilling forsvinner og at nye initiativ ikke kommer av seg sjøl.

Sakte men sikkert forsvinner det som har bidratt til vår likestillingssuksess.

Eksempler er forlenget normalarbeidstid, økt midlertidighet og ønsket om å ha søndagsåpne butikker. Dette er eksempler på gjenkjennelig høyrepolitikk som rammer kvinner hardt. Hver for seg kan sakene virke små, og bagatellmessige, men i sum virker de, og resultatet ser vi på pallplasseringen. Regjeringens politikk øker forskjellene mellom folk.

At høyreregjeringen ikke mener det er viktig å få sjekket ut likestillingskonsekvensene av sin politikk, er et bevisst bortvalg av politikk for likestilling.

Likestillingen ofres også av denne regjeringen når den skal vise at den kan effektivisere. Kravet vi hadde før om at bedrifter skulle redegjøre for likestilling er et slikt eksempel. Det ga oss kunnskap om utviklingen, bidro til holdningsskapende arbeid og konkrete endringstiltak. Denne kunnskapen er unødvendig, sier regjeringen.

Arbeiderpartiet mener at det er viktig å vite hva politiske initiativer betyr for likestillingen og for kvinners hverdag. Derfor vil vi ha rapporteringsplikt. Vi vil nemlig følge med, slik at vi kan iverksette tiltak som virker, for å redusere forskjeller mellom folk. Jenter og kvinner i Norge fortjener at vi igjen innfører ambisiøse mål om å nå toppen på likestillingsrankingen. Det er moderne, det er effektivt og ikke minst er det rettferdig.