Kommentaren

Gi nasjonaldagen tilbake til barna

Da har vi lagt bak oss feiringen av nasjonaldagen for denne gang.
meninger

Ballonger med og uten gass er ryddet unna, bunader, kofter og flagg er pakket ned og lagt fint sammen i sine respektive oppholdssteder, russen og slitne champagnefrokostdeltagere sover ut bakrusen, og sommeren melder sin ankomst. Det er ett år til neste gang nå.

17. mai har vært noe jeg alltid har tenkt på som noe for alle, og en fridag man kan bruke til det man selv vil. For alle som vil feire, og for alle som ikke vil feire. Som barn elsket jeg 17. mai. På skolen i dagene før ble vi påminnet hva dagen var et symbol for, at det var grunnlovsdagen, årstallet 1814. Eidsvoll og alt det der, men i realiteten var dagen mer forbundet med barnlig lykke, nye sko og klær og masse is, smågodter, pølser og blide folk.

I motsetning til 1. mai var 17. mai en dag jeg alltid hadde inntrykk av at var for alle. Da la man bort stridsøkser og fiendskap, var blid og snill, og der de eneste tilløp til gråt og tenners gnissel var sukkerspeeda barn som mistet gassballonger opp i det blå, attpåtil før man visste om knappheten av helium eller at plast var søppel.

Vi gikk i tog, ropte hurra, hilste på kjente og fremmede, rak gatelangs og klatret bort lommepenger utbetalt spesifikt for dagen. På ettermiddagen var det sekkeløp på grendeskolen, man hadde konkurranser der man løp vaklevorent mens man balanserte et egg i en spiseskje, og til slutt endte man som regel opp med å spille fotball, før man trasket helt utslitt og salig hjemover, med pølse og sennep i munnvikene, mens man febrilsk prøvde å gni av flekker av grus og grønske på nye klær og sko med seigt spytt av sukkerspinn og småsjokolader.

Etter hvert som jeg ble eldre fikk jeg et mer distansert forhold til dagen, barnetogene var brått litt barnslig, før det ble noen år der natt til 17. mai var viktigere å være med på, og der drønnene fra saluttene om morgenen sved ekstra kraftig bak tinningen.

Etter ei fuktig russetid skilte jeg usentimentalt lag med grunnlovsdagen, men den var nå der, og ble mer og mer lik for hvert år. Skranglete korpsmusikk, fløyter og hylende unger, mange av dem fra en ny generasjon, barn av folk på min alder.

Men jeg lærte meg å verdsette at jeg bor i et land der vi én dag skjemmer bort ungene våre ekstra mye, med godteri, pølser og is, og lar dem marsjere i lange tog, i stedet for de stupide og latterlige militærparadene andre land velger å markere nasjonaldagene sine med.

Russetogene var etter ei stund like dumme hvert år, men jeg bestemte meg tidlig for aldri å la meg irritere av dem. De fikk nå bare holde på. Skrålet og lurvelevenet fra russebussene natt til 17. måtte man leve med. Noen ganger har jeg forlatt byen. Andre ganger reist til utlandet.

Men man blir rundere med årene. Ei stedatter kom inn i livet mitt, og det ble fint å se hennes glede over dagen, slik jeg delvis kjente den igjen fra egen barndom. Det er jo sånn livet er. Og det er slik tradisjoner holdes i hevd, mens de sakte endrer seg og tilpasser seg nye tider.

Det som uansett har holdt seg, iallfall inntil nylig, er den jevnt over vennlige tonen. Ja, det finnes helt sikkert flere eksempler på det motsatte, men det har iallfall ikke vært allment akseptabelt å kødde med dette. For man er hyggelig på 17. mai. Og man hilser og sier gratulerer med dagen til kjente og vilt fremmede, selv om nesten ingen har bursdag.

Jeg har ofte forsvart nordmenns tilknappethet og grinebiterske natur, i hvordan vi ter oss ute blant folk. Jeg synes ikke det representerer noe menneskefiendtlig å velge et tomt dobbeltsete på bussen, foran å sette seg sammen med noen fremmede man ikke kjenner. Iallfall når man har valget. Jeg synes sågar det er noe ærlig og kult med det.

Og nettopp derfor har det vært ditto kult med én dag i året der det forventes at man hilser blidt på fremmede, gratulerer dem med dagen, kanskje attpåtil med ei ekstra fin skjorte på seg, eller fra vinduet på en nyvasket bil.

Dette tverrpolitiske, eller sågar helt apolitiske, er hundre prosent vakkert. At vi den ene dagen i året legger uenighet og tverre, kranglevorne tilbøyeligheter fra oss og lar barna styre showet. 

De siste årene har dessverre denne uformelle dealen fått litt slagside. Barn er fortsatt barn, og er fortsatt like glad i å rope hurra, vifte med flagg og spise is, pølser og godteri. Kanskje de fortsatt liker sekkeløp og løpe vaklevorent med et egg på ei spiseskje, hva vet jeg?

Men det er de få voksne som prøver å ta dagen fra barna, og på det aller nedrigste vis, som kødder til 17. mai med fremmedfiendtlig, ekskluderende og splittende retorikk om norske verdier, om etnisk norskhet - som om dét finnes - om å være «ekte norsk inni hjertet» og annet retorisk slagg som har nada med den vaskeekte 17. mai-sjelen å gjøre.

De siste årene har dette bare blitt verre og verre, og mer og mer synlig og hørbart.

Idiotien blir ikke bedre illustrert enn den totalt ulogiske befalingen om at de med fremmedkulturelle tradisjoner har med å hute seg å feire 17. mai på vår norske måte, mens de samme befalende folkene hisser seg opp når de ser noen de mener er av synlig utenlandsk opprinnelse kle seg i norske tradisjonsklær. Altså at det i praksis blir gærent uansett hva de gjør, med mindre de tar med seg alt annet enn bunad, fårikål og langrennsski og peller seg «hjem», hvor nå enn dét er.

Barn har et enormt fortrinn foran oss voksne, nemlig at de fra grunnen av er fordomsfrie og kule, og må læres opp til å ha fordommer. Og det må de få slippe, ideelt sett på generell basis, men særlig på denne dagen. Det er ingen av oss som har noe eierskap til 17. mai, men hvis det er noen, er det vitterlig barna.

Ja, jeg vet. Dette høres helt «Barn av regnbuen» ut. Men det er helt greit. Det er et stigma jeg mer enn gjerne bærer med stolthet. For det er på tide å ta 17. mai tilbake fra de voksne sullikene som ødelegger hva denne dagen faktisk er tuftet på, står for og egentlig er, og gi den tilbake til barna.

Ja, og gratulerer med vel overstått!

Vi ønsker engasjerende debatter på itromso.no. Du er velkommen til å kommentere sakene på våre sider, men vi ber deg først lese våre retningslinjer for innlegg:

×

RETNINGSLINJER FOR INNLEGG

iTromsø gjør oppmerksom på at du er juridisk ansvarlig for dine kommentarer. Dette personlige ansvaret gjelder enten du velger å kommentere i kommentarfeltene på våre nettsider eller du skriver innlegg på våre Facebook-sider.

iTromsø ønsker en åpen, saklig og engasjerende debatt. Vi oppfordrer alle til å være saklige, vise respekt for andres meninger og å holde seg til saken. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller på annen måte strider mot etikk eller lovverk. Du kan varsle oss her dersom du ser innlegg du mener bryter med god debattskikk.

Alle som vil delta i debatten hos oss må skrive under eget navn. Vi forbeholder oss retten til å utestenge brukere som begår grove eller gjentatte brudd på våre retningslinjer.

meninger