Sett fra tribunen:

Enga har brukt opp alle penga

I dag kommer en av norsk fotballs absolutte giganter til Tromsø. Nei da, jeg bare tuller.
meninger

Det er Norges kanskje minst imponerende klubb som kommer på besøk, nemlig Vålerenga.

Nå er det snarere regelen enn unntaket at fotballklubber er økonomisk vandrevne. Gang på gang må kommuner og sponsorer inn og redde klubber som ikke har lært forskjellen på røde og svarte tall.

Vårt eget idrettslag har absolutt ingen grunn til å gå med nesa i sky i denne sammenhengen. Uten milliardæren Trond Mohn, hadde antakelig Alfheim vært kjøpesenter for lenge siden. TIL er likevel en novise i forhold til hovedstadens såkalte stolthet, Vålerenga Fotball. Private investorer har skutt inn store summer gang på gang, uten at det har gitt varige resultater.

En av de sikreste suksessfaktorene i fotball, er å være et dominant hovedstadslag. I Sverige har AIK fra Stockholm vunnet serien 11 ganger, mens FC København i Danmark tatt seriegull 11 ganger siden klubben ble stiftet i 1992. Vålerenga på sin side, har bare klart å skrape sammen fem titler totalt.

På sekstitallet spilte laget visstnok finfotball, og var innehaver av en noe aparte spillerstall som ga klubben klengenavnet «bohemene». Det skal dog sies at i samme tidsperiode vant også andre Osloklubber som Skeid og Lyn serien. Lyn var til og med i kvartfinalen i Europacupen, så spesielt imponerende var det kanskje ikke at de blåkledde snublet seg til en sjelden triumf i 1965.

Skikkelig fart ble det ikke før jappetida banket på storbydøra, og Enga begynte med sitt nå vanligste virkemiddel, nemlig innkjøp av andre klubbers stjerner. Først lokket de det aldrende esset Odd Iversen til Oslo, før de på åttitalls stålblått vis vant serien flere ganger under den imponerende usjarmerende svensken Gunder Bengtsson. Bengtssons Vålerengen, som det da fortsatt het, spilte så kjedelig fotball at da de vant serien med målforskjellen 40–14 i 1984, var publikumssnittet rundt 5000 tilskuere.

Tilskuere, ja. Det har liksom vært det Vålerenga har kunnet slå i bordet med; den sagnomsuste «klanen».

Denne supporterklubben har sine røtter i «Apeberget», som var en brokete ansamling tilhengere som etterlot seg knuste neser og betydelige mengder tomgods på sin vei.

Etter et internt oppgjør med rasistiske og voldelige elementer, lyktes de å opparbeide seg en viss supporterskare på begynnelsen av tusentallet. Vi husker alle Einar Gelius nynne med på nestekjærlige klassikere som «øl og vold og skamslåtte bønder», før han ble mer opptatt av å lete etter seksuelle avvik i bibelhistorien og endte som prest på Hamar.

Klubben følges også av en gjeng som definerer seg selv som «casuals», noe som visstnok betyr at de liker å kle seg i dyre klær og slåss. De har til og med sin egen hjemmeside, hvor de forbausende detaljert forteller om hvordan de dro til Sverige for å slåss, og fikk juling i løpet av tredve sekunder. Det norske casualmiljøet er etter sigende lite, noe som antakelig er like greit.

I fjor fikk klubben omsider sitt egen stadion, etter å ha eksistert i over hundre år. Det er sikkert ikke veldig skremmende med 3000 tilskuere på Alfheim, men rundt 6000 betalende sjeler på massive Ullevaal var i alle fall ikke noe imponerende syn.

Etter å ha flyttet inn på nye Intility Arena – for øvrig et feiende flott navn på hjemmebanen til en såkalt arbeiderklubb – har de stabilisert seg på rundt 8000 tilskuere. I en by med over 600 000 innbyggere, må det sies å være en indikasjon på at Oslofolk flest overhodet ikke bryr seg om verken klan eller klubb.

Det er kanskje ikke så rart at interessen for klubben ikke er så stor, etter alt fansen har vært vitne til de siste årene. Vålerenga er fotballspillernes svar på elefantenes hemmelige kirkegård. Hver gang noen ikke er i stand til å få en siste kontrakt i utlandet, er veien kort til en lukrativ blåhvit kontrakt i Oslo.

Det påstås at klubben bare de siste ti årene har brukt rundt 50 millioner kroner på spisser med ryggplager, stive hofter, krokete knær, nedsatt syn og luftveisplager. Å hente Tore André Flo i 2005 og vår egen Rune Lange i 2006, er fotballutgaven av å booke Smokie til å spille på Ølfestivalen: Ja, navnet er der, og en gang ble det levert hits på løpende band, men nå er det bare nostalgien igjen.

Heldigvis for resten av eliteserien, ser det ikke ut til at Enga har lært nevneverdig av dette. I 2015 hentet klubben Moa hjem fra Tyskland, noe som overhodet ikke ga seg utslag i målprotokollene, selv om ryktene vil ha det til at den tidligere Skeid-gutten fikk 7 millioner i såkalt sign-on-fee. Det er med andre ord bare å se fram til dagen Joshua King ikke lenger er i stand til å løpe tredve meter sammenhengende, og Vålerenga pantsetter tribuneanlegget for å hente han hjem.

Vålerenga ligger i skrivende stund på en småpen femteplass på tabellen, og styres av den vanligvis kompetente Ronny Deila. Det er antakelig en viss fare for at laget må regnes med når medaljene skal deles ut til høsten. Vi må derfor stålsette oss for den tradisjonelle reportasjen i Lørdagsrevyen om hvor inkluderende og viktige Klanen er i norsk fotball, sannsynligvis kryssklippet med Einar Gelius som holder gudstjeneste iført VIF-drakt. Det er mer enn et normalt fotballinteressert menneske skal måtte tåle. La oss derfor krysse fingrene for at vi sender dem hjem med null poeng andre pinsedag.