Vi blir fortalt at demokratiet i vårt eget land er det beste i verden. I solidaritet forbarmer oss som bibelens samaritaner over dissidenter i totalitære land. Og du verden hvor god og flink vi er.

Heldigvis har vi Nobels fredspris, og den blir i slike sammenhenger brukt som behendig våpen til å gi de totalitære samfunn en velfortjent smekk på fingrene. Klart at de totalitære sutrer, slik innblanding tolereres ikke og stakkars norske bedrevitere, nå fikk de selv en smekk på fingrene.

Etter at Erna lovet bot og bedring roet det hele seg. Har det bedret seg eller er alt blitt mer totalitært? Hvor? Når det gjelder vårt eget land er det betimelig å spørre hvor vårt selvskryt er blitt av. Ser vi bare splinten i andre lands demokrati, men ikke bjelken i vårt eget styre og stell. Ofte hører vi skryt om nær demokratiet. Våre politikere, de som kaller seg demokratiets høye beskyttere bruker store ord om solidaritet og nær demokratiet, og fortreffeligheten, og retten til lokal selvbestemmelse. Store ord og tomme løfter som savner realitet i påstanden.

Finnmark har nettopp hatt folkeavstemning hvor nær demokratiet med stort flertall har talt. Regjeringen med sin minister Monica Mæland avfeier det hele på demagogisk og diktatorisk måte, og skaper intet troverdig bilde av demokratioppfatningen. Vi minnes den svenske minister som kalte Norge den siste kommuniststat. Døm selv, er det fleip eller fakta?

Hvor er det blitt av de hederlige demokrater som skryter av at de lytter solidarisk til folkets røst? Er dette bare pynt til bruk i festtaler. Ofte kreves konsekvensanalyser om lønnsomhet og fordeler. Man forundres over regjeringen som legger demagogisk prestisje i vedtaket, uten å dokumentere de fordeler de mener følger av vedtaket.

Det minste som burde fremlegges er en troverdig kalkyle over reelle fakta. I lignede sammenhenger lages det analyser over konsekvenser. Selv en enkel kalkyle om gevinst ved sammenslåing av Troms og Finnmark finnes ikke. Den mangelfulle informasjon som hittil skaper tvil om riktigheten av sammenslåingen er uverdig for vår rettsstat.

Maktdemonstrasjonen av minister Mæland gjør det ikke bedre. Og vi ønsker henne alt godt. Den kongen gir et embete måtte Gud gi forstand. Vi minnes hvor nobelkomiteen jamret når det gjaldt den kinesiske dissident, og nobelprisvinner. Hva gjør vår regjering? Ivaretar de demokratiet, og viser solidaritet med sine egne landsmenn?