Sett fra tribunen:

Jeg har en innrømmelse å komme med

Å avskrive spillere for tidlig, er en ganske typisk aktivitet for supportere

HYLLER ÅRST «Årst hadde mer i kofferten enn bare ståpå-vilje. På sitt beste kombinerte han ekstreme ballvinneregenskaper med strøken avslutningsteknikk og har gått inn i historien som en av de absolutt beste som har trukket en TIL-drakt over hodet», skriver Ronny Bratten.  

meninger

Jeg tok fullstendig feil av Gjermund Åsen. Da han ble signert fra Ranheim, hadde jeg forventninger om en driblesterk og hurtig flankespiller, men etter en første sesong i TIL-trøya, hvor trønderen var mye skadet, og ikke spesielt overbevisende når han spilte, konkluderte jeg med at han ikke hadde det som skulle til.

Etter hvert sto jeg fast ved at Åsen ikke var det helt store, selv om åpenbart mer fotballkyndige personer påpekte manglene i min argumentasjon.

«Ineffektiv», sa jeg.

«Blir lite ut av all løpinga», sa jeg.

«Høy feilprosent», sa jeg, og blottla min manglende fotballforståelse.

Til slutt måtte jeg strekke våpen. Gjermund Åsen er en meget god spiller og helt essensiell for at TIL skal spille godt. Han er kreativ, målfarlig, duellsterk og løper mest av alle. Jeg hadde – heldigvis – tatt helt feil. Nok en gang.

Dette med å avskrive spillere for tidlig, er nemlig en ganske typisk aktivitet for supportere. Hvis en fersk signering spiller noen svake kamper, er det sikkert som nordavind i juni at noen kommer til at den aktuelle spilleren enten aldri vil nå toppen, eller eventuelt er på vei ned fra den i høy hastighet.

Her er fire andre spillere som jeg avskrev for tidlig:

Ole Martin Årst

Første gang jeg så Årst for TIL, hadde jeg store forventninger. Året før hadde han banket inn over tretti mål for Skarp i andredivisjon, og jeg trodde i min enfoldighet at han ville fortsette i samme tempo i eliteserien.

Vi fikk se en noe uferdig tjueåring, med adskillig mer guts enn overstegsfinter å by på. «En ny Svein Are Andreassen», sa jeg skråsikkert, og siktet til Harstadværingen som hadde underholdt Store Stå mer med tjuemeters sklitaklinger enn finesser og mål.

Årst hadde mer i kofferten enn bare ståpå-vilje. På sitt beste kombinerte han ekstreme ballvinneregenskaper med strøken avslutningsteknikk og har gått inn i historien som en av de absolutt beste som har trukket en TIL-drakt over hodet.

Roger Lange

Etter å ha headet seg fra tredje til første divisjon med Fløya og TUIL som tanksenter eller midtstopper av den virkelig gamle skolen, ble Roger Lange hentet av TIL i 1998. Noen spekulerte i at overgangen i alle fall delvis var motivert i et ønske om å gi lillebror Rune trygge omgivelser, og med tanke på at Roger var nesten tretti før han debuterte i Tippeligaen, var det fristende å trekke samme konklusjon.

Nå skal det sies at Roger Lange aldri kommer til å bli husket som noen arktisk Beckenbauer, og jeg tror jeg kan telle antall såledragninger i løpet av hans vel åtti kamper i rødhvitt på i underkant av en finger.

Men for en duellspiller! Når storebror Lange hentet tilfart i hodeduellene, lå motstanderne strødd som geitrams etter en sylskarp ljå. Roger Lange er utmerket bevis for at man kan nå langt med mental styrke.

Og en levende interesse for å jevne spisser med jorda.

Karim Essediri

Club Africain er en stor klubb i Tunisia, med blant annet 13 seriegull. Det er grunn til å tro at de har fått mange rare henvendelser, men jeg tipper likevel at klubbledelsen må ha klødd seg grundig i hodet da de plutselig fikk telefon fra et lag langt nord for polarsirkelen som ville kjøpe, ikke bare én, men to spillere. Salg ble det, og høsten 2000 befant både Abdolaye M’Baye og Karim Essediri seg i Tromsø.

2001-sesongen endte med nedrykk, og mye av skylden ble plassert på den afrikanske duoens skuldre. M’Baye forlot klubben etter divisjonsdegraderingen, men Essediri klorte seg fast. Trond Johansen plassert Essediri på tribunen, men da Terje Skarsfjord overtok, ga han Karim sjansen på nytt.

Det var mildt sagt overraskende å være vitne til at fransk-tunisieren kunne mer enn å rote ballen ut over sidelinjen, trekke seg i duellene og slå oppgitt ut med armene, som han til da hadde utmerket seg mest med. Essediri ble faktisk en flankespiller av høyt eliteserienivå og til sist belønnet med spill for Tunisia i VM 2006, noe de færreste ville trodd våren tre år tidligere, da han trakk nikkersen opp under armene for å møte Brøstadbotn IL.

Tom Høgli

Tom Høgli signerte for Tromsø vinteren 2007 etter å ha spilt for erkerivalene Bodø/Glimt i fire sesonger. Det lille jeg hadde sett av han i gult, tilsa en litt motløs midtbanespiller uten fysiske egenskaper i toppklasse.

Høgli ble imidlertid omskolert til høyreback, trente mye og la om livsstil og kosthold. Året etter spilte han sin første av i alt 49 landskamper og i 2011 mottok han nasjonal hyllest for å markere ut den ikke helt ukjente Cristiano Ronaldo i en landskamp mot Portugal.

Denne uka kunne herværende avis avsløre at Høgli er i tvil om han klarer å fortsette karrieren som følge av langvarige skadeplager. For oss som tålmodig har ventet på at den stødige spilleren med de eksepsjonelt gode holdningene skulle komme hjem, er det en katastrofe på linje med dømmingen da TIL tapte playoff-finalen til Europe League mot Athletic Bilbao i 2009, om skånlendingen må plassere knottskoene på bodhylla.

Jeg, for min del, har lært av mine feil og forsøker nå i det lengste å la være å gjøre meg opp meninger om spillere før de har passert minst tre sesonger og hundre kamper. Da er det til gjengjeld på tide å være etterpåklok.