Det skjer igjen i neste kommunestyremøte onsdag 30. mai. Da vil flertallet strø sand på vedtaket som stenger avlastningene ved Berglund og Iver Walnumsveg 14, og i stedet sender våre barn til nok en midlertidighet ved Seminaret.

I 12 år har barna og de unge voksne som bruker avlastningstilbudet vært en kommunal kasteball. I 2006 ble bygningen som huset avlastningen ved Nansenveien funnet uegnet.

Kommunen tok grep og la fram «Handlingsplan for tjenester til utviklingshemmede 2001-2010» der nye avlastningsboliger ble lovet ferdig innen 2010. Men det ble med planene. Våre barn fortsatte å være kasteball, plassert i midlertidighet på en rekke adresser i byen.

Etter hvert ble et oppusset Nansenveien tatt i bruk igjen. Men oppussingen var kosmetisk. I 2015 ble avlastningen stengt på dagen fordi det ble oppdaget helseskadelig muggsopp i tak og vegger i forbindelse med oppgradering av et vaskerom. Campingplass ble en kommunal løsning, før ny midlertidighet ble etablert på Berglund og Iver Walnumsveg 14.

Mange av våre utviklingshemmede barn trenger faste rutiner og forutsigbarhet for å fungere. Nå som de hadde falt til ro i kjente og tilnærmet hjemlige omgivelser ved Berglund og Iver Walnumsveg 14, ble de igjen revet opp. Da vi i oktober i fjor, gjennom Brukerrådet, ble informert om at noen i kommunen tenkte på flytting, protesterte Brukerrådet og fikk løfte fra administrasjonen om å få bli.

Likevel fortsatte flytte-planleggingen. Da vi i år ble klar over at løftet var brutt var premissene for flyttingen lagt, slik at prosessen ikke lot seg reversere.

Professor i psykologi, Willy Tore Mørch, som er en nasjonal kapasitet på området utviklingshemming og autisme, sa om flyttingen av dagtilbudet ved Berglund at «kommunen har tatt en avgjørelse uten at verken brukerne eller de pårørende er tatt med på råd. Først i etterkant er de blitt informert, og dét er feil rekkefølge. Jeg mener at det er grunn god nok til å stanse prosessen.»

Mange av oss føler avmakt overfor det store kommunale systemet som egentlig skal være et serviceorgan, men som nå fremstår mer som et formynderi.

Hadde vi blitt tatt med på råd, ville vi understreket innholdet i Helsetilsynets veileder laget for kommunene som sier at avlastningsboliger skal tilrettelegges med små grupper, at husene der det skjer skal ha hjemlige omgivelser og tilgang til utearealer. Ingen av de tre basiskravene fra Helsetilsynet oppfylles ved flytting til Seminaret.

Institusjonspreget dominerer og gruppene virker å bli større enn Helsetilsynets anbefalinger, og det ligger i et sterkt trafikkert område i byen. Skal våre barn ha tilgang til friområder må de kjøres. Hvor ofte vil de komme seg ut?

Iver Walnumsveg 14 og Berglund fremstår riktignok med litt slitt linoleum og bruksmerker her og der, men de har hjemlig preg. Heller litt slitt linoleum enn en plassering på institusjon med store brukergrupper på en plass. I saksfremlegget som flertallet vil strø sand på er forholdene ved Berglund og Iver Walnumsveg svartmalt.

Politikerne bør merke seg at fremlegget heller ikke gir kommunestyret en reell valgmulighet til å velge fortsatt drift ved Iver Walnumsveg, slik Brukerrådet har satt fram som kompromissforslag, fordi saksfremlegget ikke presenterer noe regnestykke for hva det koster å oppgradere boligen til å imøtekomme minimumskrav for brannsikkerhet. Forslaget avfeies som for dyrt, uten dokumentasjon.

Våre utviklingshemmede barn er en like uensartet gruppe som andre grupper menneske og har forskjellige behov. Noen vil i en overgangsperiode klare å finne seg til rette på Seminaret og har allerede gjort det.

Andre vil trenge mindre avlastningsenheter i mindre grupper. Fordi behovene er forskjellige, foreslo Brukerrådet et kompromiss for å komme administrasjonen i møte. Legg ned Berglund, men behold Iver Walnumsveg 14 for dem som trenger avlastning i mindre grupper.

Vi foreldre har etter avisskriveriene om saken fått støtte fra mange som heier på oss. Vi er også glade for den støtten vi har fått fra Kommunalt råd for funksjonshemmede, ledet av Barbara Vögler fra MDG, og fra andre sentrale politikere fra opposisjonspartier som vi opplever ser våre barn og unge voksnes behov.

Dessverre vil flertallet det annerledes. Flere av oss har erfart at også andre omsorgstilbud fra Tromsø kommune endres uten varsel. Vi opplever en mangel på at kommunen tar et overordnet ansvar.

Mange av oss foreldre og familiemedlemmer er rådville og slitne. Skal det fortsette slik?

Eller har Tromsø kommune tenkt å gjøre noe for å skape tillit hos pårørende, brukere og deres organisasjoner?