Jeg synes jevnt over at verden går fremover. Jo da, det er masse endetidstegn der ute, men jeg synes vi tar mange steg i riktig retning i dette landet, også når det kommer til ytringsfrihet.
Vi skal ikke lenger tilbake i fortiden enn slutten av 80-tallet før det var adskillig trangere kår for denne superviktige friheten, og der sensur av musikk, humor og underholdning var vanlig. Blasfemi, bannskap, majestetsfornærmelser og annet ble slått hardt ned på, ikke minst av NRK, men også i andre medier. Der har vi tatt syvmilssteg i riktig retning.
Når ett eller flere utesteder tar til orde for at de vil nekte, oppfordre eller mane til bestemte meninger i narkotikadebatten, og hva folk skal få ytre via klesplagg, er det å subbe på ræva inn i fremtiden. Det er dette misforståtte virvaret Studenthuset Driv i Tromsø nå, mer eller mindre ufrivillig, vikler seg inn i.
Det er selvsagt lett å la seg rive med av holdningskampanjer og gode intensjoner om å beskytte folk mot rus og rusavhengighet. Narkotika ødelegger liv, tar liv og ruinerer familier og vennskap. Det er trist og beklagelig på alle mulige nivå, og dette er det heller ingen oppegående mennesker som ikke ønsker å få bukt med.
Hva veien mot et samfunn uten disse problemene skal være, kan derimot saktens diskuteres. Metoden vi har prøvd i Norge er iallfall ikke en ubetinget suksess. Siden 1964 har vi ført en mer eller mindre urokkelig forbudspolitikk, basert på en FN-resolusjon fra 1961.
Samme år startet byggingen av Berlinmuren, Marshall-hjelpen var inne i sitt siste år og Erna Solberg ble født. Det er fortsatt denne linja mange ønsker å føre, selv om de blir færre. At det dreper mennesker i hopetall er åpenbart ingen hindring.
Siden vår sittende statsminister ble født har det dødd i underkant av 6000 mennesker i Norge, bare av rene av overdoser med narkotika. Det første registrerte tilfellet så sent som i 1977. Tallene på folk som har blitt forfulgt, fengslet, plaget og herjet med av myndighetene og samfunnet som sådan, i stedet for å få hjelp, er enorme. Samfunnskostnadene, og de økonomiske kostnadene ditto enorme.
Jeg er virkelig ingen ekspert, og har følgelig heller ingen entydige svar på hva vi skal gjøre med dette. Men det er mulig å mene at den strikse og fastlåste forbudslinja ikke har fungert helt etter hensiktene, selv om det sikkert føles tøft å si at det er null toleranse for narkotika.
Jeg gråter virkelig ikke for min syke mor her, og jeg kommer aldri til å bli sett fremst i et fakkeltog for legalisering av cannabis, men å mene at en oppmykning av denne forbudslinja er fornuftig, er ikke engang spesielt oppsiktsvekkende. Flere land i verden går den veien. En solid andel politikere, for ikke å glemme forskere (mange, og ikke bare noen få, fjerne og kjempesteine hippier) innen både rusomsorg, kriminalitet og medisin sier det samme.
I Norge er det også flere politiske ungdomsorganisasjoner som er for en narkotikapolitikk som går mot legalisering av spesielt de svakere, narkotiske stoffene, herunder – og spesielt – cannabis.
Når Driv (og flere andre uteplasser) da spikrer et oppslag ved inngangen sin med «Klær og effekter med legaliseringssymboler for narkotika godtas ikke i lokalene», representerer det ikke bare et reaksjonært og gammelmodig syn i en debatt man kanskje håpte var kommet litt lengre i studentkretser.
Det er sågar en annonsering at de ikke vil ha uttrykk for et politisk syn som er gjengs, akseptert og høylytt uttalt i store deler av den vestlige verden, også i den politiske og forskningsbaserte.
Dette er ikke det samme som å forby hakekors eller ytringer som tydelig rakker ned på andre eller diskriminerer spesifikke grupper. Dette er derimot ganske hodeløs moralisme anno 2018, og som – sine endeløse lag og rekker av gode intensjoner til tross – sleiver fullstendig.
De kunne like godt nektet folk å komme inn med «Ja til EU» eller «Nei til Atomvåpen» på jakkeslaget.
Hvordan dette skulle håndheves er det heller ikke greit å si, men jeg antar det vil være vanskelig å rekruttere studenter til å søke på en stilling som «ytringer på klær»-vakt. Så blakk håper jeg studenter ikke er i disse dager.
Etter litt virak i tradisjonelle og sosiale medier har Driv nå bestemt seg for å endre ordlyden til «Klær og effekter med legaliseringssymboler for narkotika ønskes ikke i lokalene» (min utheving).
Det er fortsatt altfor slapt. Derfor bør de heller bare rive ned hele det feilslåtte postulatet, og la stedets vakter og byens politimyndigheter ta seg av resten. Så kan vi begynne å se fremover i tid igjen.