Kommentar:

«Nå må homoene beklage»

meninger

Helga Marie Bjerke (KrF) gikk onsdag ut i Nordlys og forlangte at ordfører Kristin Røymo skulle beklage offentlig at kommunen ved en feiltakelse hengte opp regnbueflagget på 17. mai – som i tillegg til å være Norges nasjonaldag er den internasjonale dagen mot homofobi.

I henhold til flaggreglementet skulle ikke flagget hengt der, og ble følgelig tatt ned så fort det ble påpekt.

At feilen ble rettet opp er åpenbart ikke godt nok for Bjerke, som mener det vitner om «total mangel på respekt for innbyggernes tilbakemeldinger» å nekte å beklage at flagget ble hengt opp. Når det kommer til manglende respekt for, og en sykelig opptatthet av homofili, kommer Bjerke fra et parti som vet godt hva de snakker om.

KrF og Den norske kirke har i flere tiår ledet an kampen mot homofile og deres rettigheter. De har vært motstander av partnerskapsloven, og prøvde sågar å reversere den etter at den ble innført. Nåværende partileder Knut Arild Hareide har prøvd å mykne opp partiets syn på homofili gjennom blant annet å delta i Pride-paraden i Oslo i 2016.

Da fikk han refs fra egne partifeller som mente han forfektet et uakseptabelt verdisett. Og man kan forstå at de reagerte. KrF-politikere mente tross alt på 60- og 70-tallet at homofili var en sykdom, og de var det siste partiet som kjempet for at homofili ikke skulle avkriminaliseres, og at det skulle forbli forbudt å elske den man ville.

KrFs forrige leder, Dagfinn Høybråten, var medlem i en menighet som nektet adgang for «praktiserende» homofile, og Den norske kirke nektet fram til midten av 2000-tallet å ha homofile i vigsla stillinger.

På nittitallet fikk en homofil KrFU-leder beskjed av KrF-nestleder Valgerd Svarstad Haugland om at han «har ingen fremtid som KrF-politiker dersom han ikke lever i sølibat».

Kjell Magne Bondevik ga uttrykk for at det var greit å være homofil så lenge det ikke ble praktisert. Norge har altså hatt en statsminister fra KrF i det 21. århundre som i fullt alvor var imot å «praktisere» homofil legning.

Flere av disse meningene er fortsatt gangbar mynt og i levende live langt ned i grasrota på partiet. Så må vi ikke glemme utspillet til Bjerkes partifelle, Anita Apelthun Sæle, til Dagbladet i 1993: «Veldig mange store riker har gått under som følge av promiskuitet og økning av homoseksuell virksomhet.»

Her, Helga Marie Bjerke. Her har du en plass å starte, hvis vi skal snakke om beklagelse og homofili.

KrF har blitt dratt etter håret inn i den moderne verden, og har kjempet mot fremskritt, frihet, kjærlighet og like rettigheter hvert eneste steg på veien. I motsetning til «mange store riker» ser i hvert fall de gammeltestamentlige holdningene i KrF ut til å overleve.

«En politisk ledelse som ikke evner å beklage kan vi ikke ha sittende i denne kommunen», uttaler Bjerke til Nordlys i tidligere nevnte sak. Utspillet kom samme dag som Røymo og et samlet kommunestyre beklager overfor brukere og pårørende av det kommunale avlastningstilbudet, for at de har blitt uverdig behandlet, gjennom å bli flyttet til midlertidige lokaler uten å bli involvert.

Dét er en sak hvor en beklagelse er på sin plass. Og det illustrerer at politisk ledelse og opposisjon evner å beklage når det er berettiget.

At Bjerke mangler såpass med skamvett at hun ber Tromsøs ordfører, som selv er homofil, beklage en så totalt uskyldig og udramatisk feil som at regnbueflagget har vært heist i et par timer, vitner om at ikke alt har blitt så mye bedre i KrF under Hareides ledelse.

Jeg velger meg heller Sodoma og Gomorra enn et samfunn støpt etter KrFs forhistoriske verdisyn.