Sett fra tribunen:

«Han er en drittsekk, men han er vår drittsekk»

Hvor kommer denne viljen til å akseptere brudd på spillets skrevne og uskrevne regler fra, spør spaltist Ronny Bratten.

Etter å ha satt inn 0–1 rett før pause, la «Gutan» seg i forsvar og falt til stadighet om med skader. Det må ha vært flybensin på den overarbeidede fysioterapeutens magiske svamp, for straks etter litt behandling var tilsynelatende halvdøde spillere på beina igjen, skriver spaltist Ronny Bratten om 16. mai-oppgjøret mellom Glimt og TIL.  Foto: Mats Torbergsen / NTB scanpix

meninger

Dette sa etter sigende den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt om den latinamerikanske diktatoren Somoza. Den samme holdningen har forbausende mange fotballsupportere – meg selv inkludert – til fotball.

Vi liker å slå oss på brystet med at fotball er et spill som baserer seg på prinsippet om fair play. Det internasjonale fotballforbundet FIFA definerer fair play som det positive ved å følge spillets regler, bruke sunn fornuft og respektere med- og motspillere, dommere og tilskuere.

Fotball handler imidlertid som kjent ikke om fornuft, men følelser. Helt siden spillet ble oppfunnet på 1800-tallet, har spillere stort sett gjort hva som helst for å vinne, til sine egne tilhengeres jubel.

Det forhindrer likevel ikke at nesten alle supportere ved gitt anledning er klar til å rette pekefingre mot andre, stort sett for ting man uten problemer aksepterer fra eget lag.

I fotballens verden ropes det gjerne i moralsk indignasjon over splinten i rivalenes øyne, mens tverrliggeren i eget overses glatt.

TIL vant 16. mai 1–0 borte mot erkerivalen Bodø/Glimt. En oppløftende revansje etter et ydmykende nederlag i treningskamp før seriestart. Seieren kom dog ikke uten kontroverser, da både hjemmelag og avisene i Bodø var i harnisk over måten TIL opptrådte på.

Etter å ha satt inn 0–1 rett før pause, la «Gutan» seg i forsvar og falt til stadighet om med skader. Det må ha vært flybensin på den overarbeidede fysioterapeutens magiske svamp, for straks etter litt behandling var tilsynelatende halvdøde spillere på beina igjen.

Toppen – eller snarere bunnen – ble nådd da Morten Gamst Pedersen falt om kull og holdt seg til hodet, selv om reprisen avslørte at vi var vitne til en vaskeekte filming.

Nettavisen Bodonu gikk aller lengst i sin fordømmelse, og konkluderte like godt med at Gamsten burde bli utestengt for resten av karrieren for å simulere hodeskade!

Kjetil Rekdal påpekte imidlertid at Bodø/Glimt er kjent for å hale ut tida, så Glimt hadde ingen rett til å klage.

Selv humret jeg litt over hvor kyniske TIL hadde vært, vel vitende om at hadde situasjonen vært motsatt, hadde jeg skrevet rasende statuser på Facebook, vært ironisk på Twitter og hyttet med neven mot tilfeldige bodøværinger på gata.

I Champions League-finalen som akkurat er avholdt, ble stjerneangriperen Mohamed Salah skadet etter å ha blitt revet i bakken av Real Madrids rutinerte midtstopper Sergio Ramos. Diskusjonen har gått heftig i sosiale medier om Ramos påførte sin opponent skade med vilje, og for et ufyselig menneske spanjolen i så fall er.

Jeg har også deltatt i hylekoret og huffet meg over denne handlingen, men innerst inne vet jeg at om Liverpool hadde satt ut Ronaldo på tilsvarende måte, hadde jeg fornøyd avfeid det som «sånt som skjer i kampens hete».

Hvor kommer denne viljen til å akseptere brudd på spillets skrevne og uskrevne regler fra? Ikke fra oss nordboere, men fra utspekulerte søramerikanere, påstås det tidvis.

Det er fristende å avvise dette som etnosentrisk tøys, men det skal sies at særlig argentinerne ikke har gjort mye for å motbevise denne myten.

Tottenhams argentinske trener Pochettino uttalte for eksempel i vinter at å lure dommeren er en måte å vise kreativitet på.

Diego Maradona ble tatt for doping to ganger og avgjorde en kvartfinale i VM med en viljehands. Han er likevel regnet som en av tidenes beste spillere og universelt elsket på et helt annet nivå enn mer kjernesunne forbilder.

Teorien om at de beintøffe britene alltid har vært en eksponent for fair play er også kokt på en temmelig kjøttfattig og tynn suppe. Ser man klipp fra 60- og 70-tallets tippekamper, var det helt vanlig å handse på målstreken om anledningen bød seg, da man ikke ble utvist for den slags på den tiden.

Videre var det fullstendig akseptert å klippe ned angripere på tur mot mål, før det ble bestemt at såkalte «professional fouls» skulle gi direkte rødt kort.

Hvorfor det skulle være verre rent fotballetisk å forsøke å score med hånda enn å foreta en potensielt helsefarlig takling, må det skarpere hoder enn mitt til for å forklare. Og i dag faller engelske spillere minst like lett som andre inne i straffefeltet.

På grunn av at spillere på toppnivå nå like gjerne kan organisere seg i skuespillerforbundet, synes det klart at videodømming vil tvinge seg fram. Det er grunn til å frykte at seeropplevelsen vil tape seg når nøkkelsituasjoner skal gjennomgås på monitor før dommeren bestemmer seg.

Men kanskje er det til pass for oss, siden vi alle sammen på ett eller annet tidspunkt har applaudert juks for eget lags vinning.

Får vi en billig straffe, sies det at spillerne har lov til å falle lett. Holding i trøya på dødball kalles rutinert forsvarsspill.

Og hva sier vi om spillere som simulerer skader for å trekke ut tiden? «Du må gjøre det skitne arbeidet noen ganger», sa Simo Valakari etter kampen mot Glimt.

For fotballfans lever etter Franklin D. Roosevelts ord: Det meste er lov, bare vi vinner.