Sideblikk

USA har fått Trump som «klovn i manesjen»

En dag er han kandidat til Nobels fredspris, mens han dagen derpå er en stor kandidat til en «all time high fjottpris», skriver Bjørn Andreassen.
meninger

Hans stadige innspill der hans viktigste bidrag er å gjøre seg selv høy og mørk, vil liksom ingen ende ta. En dag er han kandidat til Nobels fredspris, mens han dagen derpå er en stor kandidat til en «all time high fjottpris». Alt er pakket inn med et ansiktsuttrykk som sier klart ifra at «ingen kødder med meg».

Samtidig som han går fri for alt av merkelige meninger, og som alltid er tilpasset hans noe svevende versjon av virkeligheten. Hans mange bidrag til #me-too-bevegelsen, ser også ut til å slentre forbi hans innholdsrike liste av beklemte handlinger.

Vi ser også at hans væremåte er smittsom. Putin i Sovjet, Erdogan i Tyrkia og mange ledere i andre land, har i stor grad tatt i bruk samme oppskriften i sin merkevareoppbygging av seg selv. Gjør seg selv høy og mørk – og dermed uerstattelig. I alle fall i egne øyne.

I Norge har vi også i økende grad fått personer som stundom forer oss med utsagn som kan virke som om det viktigste er å bli høy på seg selv. Flere og flere unge politikere, sier «jeg mener» når politiske innspill skal markedsføres.

Før var det «vi i Høyre, Venstre eller Ap mener», men nå er det viktigst å få fram sitt eget politiske ego. Det kan for så vidt henge sammen med at vi i Norge er på verdenstoppen i å være særdeles tilfreds med oss selv – og dermed blir vi kanskje i økende grad mer og mer arrogante?

Bjørn Andreassen tidligere banksjef i Handelsbanken 

 

Sylvi Listhaug er en person som er flink til det. Hennes bidrag i det vanskelige innvandringsspillet er godt blandet drops. Vi kan vel alle være enige med henne i at Norge ikke kan løse verdens utfordring med å ta imot en stadig økende mengde folk som er på søken og vandring etter et bedre liv. Og at ingen – verken innvandrere eller vi, er tjent med at Norge tar imot flere enn vi greier å gi et meningsfylt liv.

Så blir da definisjonen hva et meningsfylt liv er – og hvor lang tid det tar før vi kan komme dit hen at vi kan tilby innvandrere et godt integrert liv. Det er en særdeles vanskelig oppgave å finne svar på, og dermed er det lite håndfast i en sådan analyse – og eventuelle svar.

Men så slenger Listhaug på utsagnet om Jonas Gahr Støre. Han har liksom ikke bidratt med noe som helst av vettig arbeid her til lands. Han er født med ei sølvskje i munnen – og sågar fått sin dyre utdannelse i Paris, og slike personer kan det virke som om hun heller ikke synes fortjener en plass i hennes noe snevre samfunn.

Merkelig. Men Listhaug skal ha for at hun varierer sin behovsanalyse. Først tar hun bort bunnen, så tar hun toppene – og beholder de i midten. De som kanskje er mest glad i blandet drops – og dermed er lettest i å få med seg på sine smaksprøver for sitt ideelle samfunn?

Det som fikk meg tilbake til tastaturet var en biltur til Lofoten i helga. Før turen var jeg innom Bilstereo Paul, og fikk satt inn et DAB-adapter, slik at jeg skulle slippe å høre på lokalradioer som annonserer om alt og intet. Jeg ville back to basic: NRK.

Vel – radioen startet greit nok den, men etter hvert så ble DAB-NRK til en hakkende og frustrerende radio-opplevelse. Å være på et årsmøte i Norges Stammeforbund, hadde til sammenligning vært som å være på et seminar i lynrask taleformidling.

Etter hvert som DAB-en viste fram sin dårlige side, så begynte et ubesvart spørsmål å gå rundt i mitt rimelig frustrerte hode. Hvem i huleste bestemte at vi skulle konvertere til DAB? For maken til radioterror som DAB er når du kjører litt utenfor E8, skal man lete lenger enn langt etter.

Og det merkelige er at ingen synes å bry seg om den saken. Her bestemmer noen tydelig uvitende personer at vi – som eneste nasjon, skal endre fra ett velfungerende FM-nett, til et nett som, så langt, tydeligvis ikke fungerer. Og for den ikke fungerende gaven, skal du og jeg – og resten i dette land, betale et sted mellom 20 og 40 milliarder kroner for.

Det er surt opptjente norske kroner. Og hvordan løses utfordringen med å ta imot de tause miljøbomber når 15 millioner ukurante FM-radioer – skal finne sitt siste hvilested? Så hvor i all verden er den gravende journalist – eller søkende media i denne mildt sagt merkelig sak – og uforståelige beslutning?

Kan det være så enkelt at noen – det vil si de som håver inn fortjenesten av denne kreative hjernevrien, har drevet lobby på en gjeng uvitende politikere, som så har gått i den klassiske, politiske fella – å bestemme noe ingen andre enn de selv skjønner seg på?

Jeg vet ikke, men å høre på et sammenhengende radioprogram når du eller jeg kjører til Lofoten – eller andre steder – skal vi bare glemme. I alle fall hvis vi ønsker en sammenhengende værmelding. Ikke bare starten og slutten.

Med den værmelding vi har hatt den siste måneden, kan det egentlig være ett fett. Radioen bugna av frustrerte hakkete programmer om det var høvelig å gå med shorts, sandaler, sokker – eller ikke på jobb? For det var da smeltende varmt «over hele landet». At det samtidig var seks grader i Tromsø og sludd i Finnmark ble avfeid med: «Ja vel, men hva gjør vi med varmeutfordringen?»

NRK kunne like gjerne, i sine hete programmer, byttet navn til Norsk Riksnær Kringkasting – med nedslagsfelt der været er noenlunde likt, slik at de som lytter, har en kollektiv hjerneøvelse i å finne svaret på hva som er høvelig bekledning på jobb når gradestokken nærmer seg 30 grader.

Uansett, så hadde vi nok ikke forstått noe særlig av problemstillingen. Så langvarig varmt har vi det aldri – og så ville vi nordpå, kanskje hatt en annen forståelse av hva som ligger i utfordringen; sokker – eller ei.

Jeg har blitt mer og mer oppmerksom på den smittsomme fallesyke som har oppstått på fotballbaner den senere tid. Ser noen litt hardt – eller kakker litt borti en motspiller, så ramler han og vrir seg som om beinan mer eller mindre er kappet av – eller at kronjuvelene er smadret.

Men da kommer lagets «Jesus» springende. Slår litt hellig vann over skaden, og sier noen salige ord – og vips så er spilleren så godt som ny. Det er tydeligvis ikke bare i bibelen et slikt Jesus-under skjer.

Det som forskere nå har funnet ut, er at det er en sosial øvelse å tåle – eller ikke tåle smerte. I kretser der ledere har en høy smerteterskel, blir den generelle smerteterskel høy – og motsatt der den er lav. Du og jeg ser det på fotballbaner. Sist i kampen mellom Real Madrid og Liverpool. Sjefsbølla i Real Madrid–Carlos Ramos, har en smerteterskel lavere enn lav.

Han ramler og hyler for alt. Stakkars den sykepleier som skal ta en blodprøve av den karen. Det må bli en meget selvsom øvelse i kick and run. Men samtidig er samme Carlos enn sann mester i å gi skjult juling og utøve skitne tyvtriks på motspillere.

Det kan synes som hans noe tandre smerteterskel–og mangelen de øye for fair play, kan være smittsomt for resten av laget. I alle fall litt. For lagkompis Ronaldo, faller også like lett som en middels animert fyr på vei ned Røstbakken. På glattisen. Uten ispigger.

Men Ronaldo – eller Ramos, har nok aldri prøvd å takle Røstbakken på hålkeføre. I så fall ville de nok lært seg at det beste er å holde seg på beinan.

Eller hurr?