Kirkemøtet vedtok 30. januar 2017 ny liturgi for inngåelse av ekteskap, en liturgi som er lagt til rette for å brukes både for heterofile par og likekjønnede par.

Uenighet om samliv og ekteskap for homofile og lesbiske har vært en sak som har skapt uro i vår kirke.

Flertallsvedtaket i kirkemøtet samlet bredt. Mange som mener det er feil at kirken skal vie likekjønnede, stemte likevel for vedtaket. Det er fordi vedtaket hadde følgende formulering:

«Et mindretall i Kirkemøtet ønsker ikke vigsel av likekjønnede par og forbønn for borgerlig inngått likekjønnet ekteskap fordi det strider mot deres forståelse av ekteskapet. Men siden vigsel av likekjønnede par og forbønn for borgerlig inngått likekjønnet ekteskap har flertall i Kirkemøtet, tar mindretallet bak dette omforente vedtaket til etterretning at Vigsel 2017 og Forbønn 2017 brukes ved slike vigsler og forbønnshandlinger. Ved vigsel av og ved forbønn for kvinne og mann vil dette mindretallet anbefale at en fortsatt bruker liturgien fra 2003, fordi denne tydelig formidler en forståelse av ekteskapet som en ordning for kvinne og mann.»

Det mindretallet som omtales ovenfor, ønsket å bidra til et samlende vedtak. Åpen folkekirke, som fikk flest representanter i de fleste bispedømmeråd og i kirkemøtet ved kirkevalget høsten 2015, ønsket primært at vigselsliturgien av 2003 skulle tas ut av bruk.

Dette samlende vedtaket bidro til at vi fikk beholde 2003-liturgien. (2003-liturgien innledes med de kjente bibeltekstene om at Gud skapte mennesket som mann og kvinne fra 1. Mosebok, og «Det Gud har sammenføyet skal mennesker ikke skille» fra Matt. 19.)

Etter mitt syn var det avgjørende viktig å få beholde dette alternativet. Jeg vil gi honnør til Åpen folkekirke som gjorde det mulig å fortsatt bruke denne «gamle» vigselsliturgien.

Samtidig er det grunn til å fremheve at det var et betydelig mindretall innenfor flertallet som gjorde dette vedtaket. Det betyr at det er mange som har «tatt til etterretning» at likekjønnet vigsel innføres, uten dermed selv å ha gått inn for det. Derfor er det feil å beskylde «konservative» for å ha stemt for noe man tidligere har sagt man er imot.

Undertegnede hører selv med til dette mindretallet, og mener prinsipielt sett at det beste hadde vært om offentlige organer (kommune og/eller sorenskriver) foretok vielser, så kan ulike trossamfunn ha sine egne velsignelses/forbønnshandlinger.

Det er likevel grunn til å understreke at vi som stemte for det som ble vedtatt i denne saken, mener at uenighet i spørsmålet om likekjønnet vigsel ikke trenger å være kirkesplittende. For egen del vil jeg hevde at selv om dette er en sak som handler om hvordan vi forstår Bibelen, kan vi være i samme kirke selv om vi er uenige i denne saken.

Innenfor Den norske kirke har vi ulike syn på mange saker, for eksempel på om det er rett å gå i krig og i ytterste fall ta liv, om det er lov å skilles, om det er rett med både kvinnelige og mannlige prester, om vi som kirke bør uttale oss om klimaproblemer, om flyktningers rettigheter, om abort og eggdonasjon.

Lista kan gjøres uendelig lang over viktige saker der det finnes ulike syn innenfor kirka.

Selv om kirkemøtets flertall mener at denne saken ikke trenger å være kirkesplittende, kan ikke kirkemøtet bestemme om det blir kirkesplittende. Det er opp til hver enkelt om man vil forbli i Den norske kirke, eller forlate den.

De siste årene har det oppstått mange nye kirkelige miljøer i Norge, også i vår nordligste landsdel. Noen har forlatt Den norske kirke på grunn av saken om likekjønnet vigsel, men de har ikke gått samlet, de har havnet i mange forskjellige kristne miljøer og menigheter. Noen fortsetter innenfor kirka, men under tvil. Hva skal vi gjøre med dette?

Vedtaket som ble gjort i kirkemøtet understreker at kirka har to likeverdige syn i denne saken. For meg som biskop er det viktig å hevde alles rett til å ha sine egne meninger i denne saken.

Dette gjelder også prestene, som har vielser som en av sine arbeidsoppgaver. Det er viktig å gi full respekt til de prestene som sier ja til å vie likekjønnede.

For enkelte har kritikken mot deres standpunkt vært svært hard. Og samtidig er det like viktig å gi full respekt til dem som er uenige, og som ikke vil vie likekjønnede. Mange av dem har også møtt hard kritikk. Men dette er en rettighet de har, og den rettigheten vil jeg hegne om.

Det er svært tydelig at utfra Bibelen er kirkens enhet svært viktig. Jesus ber slik i Johannes 17: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg.» Jeg har et sterkt ønske om at vi som er kristne i større grad kan stå sammen og vise vår enhet, selv om vi er uenige i en del saker som er viktige for oss. Etter at det ble slutt på kristendomsundervisningen i skolen, er det det enkelte trossamfunn som har ansvar for opplæringen.

Alle trossamfunn får midler fra staten til dette, i forhold til antall medlemmer fra 0 til 18 år. For at man skal kunne ha et godt trosopplæringsarbeid for alle, trenges det mange frivillige medarbeidere i tillegg til de som er ansatt. I Nord-Hålogaland bispedømme er ca 80 prosent av befolkningen medlemmer i Den norske kirke.

Det betyr at de aller fleste barn og unge er medlemmer i denne kirka. Når kristne mennesker forlater kirka vår på grunn av uenighet i diverse saker, fører dette til at vi mister frivillige medarbeidere til blant annet trosopplæringsarbeidet. Og dette arbeidet må gjøres overfor egne medlemmer. Dermed tappes vår kirke for viktige og gode medarbeidere.

Undertegnede tror Den norske kirke tåler å leve med ulike syn i mange saker, også i saken om likekjønnet vigsel. Og jeg er overbevist om at kirka har en viktig rolle å spille i samfunnet i tider som kommer, med budskap om tro, håp og kjærlighet.