Sett fra tribunen

Åh hei, åh hei, åh hei, åhåå!

Forrige oppgjør: Sist TIL og Rosenborg møttes på Alfheim, endte det med 3-0-seier til trønderne. Mandag tar TIL på nytt imot laget fra Trondheim.Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpix  Foto: Bertinussen, Rune Stoltz

Ved gjentatte anledninger tok jeg meg selv i å juble uhemmet for trønderske mesterligamål, med en etterfølgende skamfølelse som ikke lot seg vaske bort verken med alkohol eller salmiakk.

Ronny Bratten  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

meninger

Som så mange ganger før, ser det ut som om Tromsø IL må plukke mesteparten av poengene sine på hjemmebane.

På Alfheim fremstår laget stort sett med den pondus og autoritet som kreves for å vinne fotballkamper, men så fort svingdøra på Langnes passeres på tur til bortekamp, reduseres sannsynligheten for seier betraktelig.

TIL har nå heng på den øvre halvdel av tabellen, og en ny hjemmeseier kan dermed potensielt føre laget à poeng med en forhåndsfavoritt som Molde.

Mellom «Gutan» og det forjettede land har skjebnen plassert et ikke ubetydelig hinder i selveste Rosenborg Ballklub. En skal være temmelig uinteressert i fotball, for ikke si nyheter generelt, for ikke å ha fått med seg at RBK har dominert norsk fotball fullstendig siden slutten av 1980-tallet.

Klubbens 13 seriegull på rad i årene 1992–2004 er en prestasjon som sannsynligvis aldri blir verken slått eller tangert.

Og det er jammen like greit!

Ja, jeg vet at mange lot seg begeistre av trøndernes prestasjoner i Nils Arne Eggens glansdager. 4-3-3, midtbanespillere på løp, raske vinger og Eggens godfot-teori førte klubben opp i et europeisk midtsjikt, med seiere mot storheter som AC Milan, Real Madrid og Borussia Dortmund.

Eggens udiskutable treneregenskaper i kombinasjon med å støvsuge norsk fotball for talenter, skapte en stil som gjorde at store deler av befolkningen adopterte Rosenborg som favorittlag, uavhengig av geografisk tilhørighet.

Det skadet heller ikke at nevnte Eggen var en sitatmaskin uten sammenligning i norsk offentlighet. En uttalelse som «Én ting ska Real ha; dæm prøvd!», etter Rosenborgs 2-0-triumf på et vinterkledd Lerkendal i november 1997, viste en unorsk arroganse som gjør en mann som Petter Northug til en sjenert skolegutt til sammenligning.

Men denne gullalderen var samtidig ulidelig kjedelig. Det var aldri tvil om hvor gullet skulle havne, og skulle de sorthvite ligge an til et sjeldent tap, kunne du sette hus, bil og indre organer på at Harald Martin Brattbakk ville dukke opp to minutter på overtid og pirke ballen over streken i noe som minnet mistenkelig om offside.

Etter at gullet nok en gang var havnet i Midtens rike, måtte man stålsette seg for den obligatoriske fremføringen av supporterhymnen om Rosenborg; «Trondhjæms fotballag» som «tok seier’n hjæm i dag». For meg som er en hundre prosent uironisk fan av både Åge Aleksandersen og Terje Tysland, og som slett ikke har noe imot trønderrock, har det vært en bitter pille å svelge at de to ved gjentatte anledninger har fremført monstrøsiteten.

«Rosenborgsangen» er heldigvis ikke skrevet av herrene Tysland og Aleksandersen, noe som forklarer hvorfor refrenget toner ut med det lyriske mesterstykket «å hei, å hei, å hei, å hå».

Som ung supporter med en iboende bitterhet – noe et liv som TIL- og Liverpoolfan ikke har gjort noe særlig for å døyve – var det med betydelig sjalusi jeg bevitnet «Trollungan» sin parademarsj fra pokal til pokal. Desto verre var det å måtte forholde seg til lagets internasjonale suksess.

Selv ikke en grinete surpomp som meg kunne la være å juble når et norsk lag hamlet opp med den europeiske fotballadelen. Ved gjentatte anledninger tok jeg meg selv i å juble uhemmet for trønderske mesterligamål, med en etterfølgende skamfølelse som ikke lot seg vaske bort verken med alkohol eller salmiakk.

Sånn sett har de senere års normalisering av norsk fotball vært befriende, med seks forskjellige vinnere av eliteserien siden 2005. Nå er imidlertid de sorthvite fra karskland i ferd med å plante knottene ettertrykkelig på seierspallens øverste trinn igjen med tre strake seriegull. Med mindre Brann klarer å holde skuta bein, kan vi være på tur inn i en ny ørkenvandring med total trønderdominans.

Desto viktigere er det at mandagens kamp ender med hjemmeseier. Rosenborg har, når sant skal sies, ikke imponert spillemessig i år, selv om de har plukket poeng jevnt og trutt. Med enkeltspillere som Nicklas Bendtner (som vi ikke får se mandag på grunn av skade), Aleksander Søderlund og Pål André Helland, er det alltid fare for at laget kan score, selv på dager hvor spillet ikke glir.

Bakover på banen finner vi Tore Reginiussen, som nå har flere kamper for RBK enn TIL. Midtstopperen har hatt en solid karriere og er fortsatt en av seriens beste forsvarsspillere. Altagutten er også et farlig våpen offensivt, og vi får håpe Simen Wangberg og co har pønsket ut noen trekk for å hindre den hodesterke finnmarkingen på dødball.

Wangberg har for øvrig en fortid i nettopp Rosenborg, i likhet med Mushaga Bakenga, Gjermund Åsen, Morten Gamst Pedersen og Daniel Berntsen. Det er grunn til å anta at alle fem kan være å finne på banen mandag.

Sist Daniel Berntsen spilte mot en klubb som hadde hatt han i stallen uten å gi han tillit, herjet han nådeløst (21. mai mot Vålerenga). Det er ikke sikkert Reginiussen med venner gir han like mye rom som hovedstadslaget gjorde, men det er lov å drømme.

I mellomtiden skal jeg på konsert med Åge Aleksandersen. Jeg håper han spiller «Bilde tå’n Ivers», da det åpenbart er den fineste fotballrelaterte sangen som er skrevet på norsk. Så rause skal vi være med norsk fotballs beste lag gjennom tidene:

«Et bilde tå’n Ivers,

nån krona fra a’ mor,

et kart som vist fram kor ‘n kom fra på jord.

To lysholmera og ei RBK-skjort’,

det e’alt det du træng for å få te nå stort.»