Lørdagskåseriet:

De siste ukene har vært uutholdelige

- Pappa, hvorfor er det sol og varmt i alle andre byer i hele verden, men ikke her?
meninger

Seksåringen til en kollega satt ved frokostbordet forleden, med klumpen i halsen. Han er normalt en smørblid type det stråler glede av, og som sprer godt humør i det rommet han til enhver tid befinner seg i. Nå var all glød borte. Det nedtrykte ansiktet hans var fullt av desperasjon. Det skalv i underleppa. Nå var det ikke morsomt lenger. Han hadde møtt veggen, stakkar.

Scenen kunne vært fra en skrekkfilm, men det er dessverre en vond rapport fra virkeligheten, fra den nordnorske virkeligheten. Nå. Og det er ikke bare seksåringer som lurer.

Det snakkes mye om skadevirkningene sosiale medier har på oss. Hvordan det hardner til klimaet mellom de forskjellige politiske blokkene. At tusser, troll og trumper skitner til det offentlige ordskiftet, og at anstendigheten – og det minimum vi før forventet av etikette – er i ferd med å forvitre.

Mulig det. Men dette er ikke det verste. Det verste er all hoveringen, alt sytet og alle direkterapporteringene folk pusher på sine følgere, venner og venners venner. De siste ukene har vært uutholdelige. Her i nord har vi ikke hatt tosifrede temperaturer siden mai, den luremusa av en måned, mens hele juni har vært en kald og kjip surkuk. Det er virkelig ikke til å holde ut.

Vi vet alle at dette hadde gått helt greit, hadde det ikke vært for at temperaturene sørpå, og i særdeleshet i og rundt hovedstaden, har vært blant de høyeste i Europa. Og dette får man med seg kontinuerlig via sosiale medier, samt fra nettsidene til hovedstadsavisene. For min egen del er det her problemet ligger, da jeg synes temperaturer over 22 grader er ganske utålelige. Hvis man ikke kan ha på seg jakke om kvelden, befinner jeg meg på galt sted.

Forrige helg var jeg og holdt et utendørs foredrag på Lillehammer. For liksom å løsne opp stemningen før teksten skulle fremføres, prøvde jeg å dra et morsomt poeng om innland versus kyst, at jeg får noia av å være steder der jeg verken kan se eller lukte hav. Spredt latter. Det slo ikke helt an.

Det jeg prøvde å få til å høres ut som «Jeg er en naiv nordlending» ble oppfattet som «Dere er noen teite søringer». «Du må dra mer på», var budskapet fra den ukloke stemmen inni hodet mitt. Så jeg dro på.

-Jeg føler oppriktig med dere stakkars jævler som bor her på innlandet! [kunstpause med innlagt og overdrevent gapskratt fra undertegnede] Hadde jeg ledet Amnesty International, skulle jeg krevd at alle arme innbyggere i innlandet fikk oppgradert statusen til samvittighetsfanger. Også skulle jeg reddet dere, alle sammen! Jeg skulle slept dere ut til havet, og helst helt opp i nord, til den svale, salte og friske lufta, og befridd dere fra denne heslige, klamme og lumre 29-graderslufta! Mooouahahahaha! 

Ingen latter i retur. Noen reiste seg sågar og gikk. Det var kultur- og humorkollisjon av verste sort. Og det var utelukkende min feil. Her sto jeg på bortebane og latterliggjorde innbyggerne. Det var en trist dag å være nordlending med nedsatte sosiale evner. Togturen tilbake til Oslo tidlig på kvelden ble en duknakket, forsmedelig og varm affære.

Langs skinnene, som er lagt nede langs breddene av vann og elver, myldret det av glade, brune og lettkledde søringer. Små barn med solhatter, blide og pene ungdommer og smilende gamlinger. For en ekkelt fornøyd gjeng. Og det var da det slo meg, at jeg allerede hadde blitt utsatt for alle disse lenge nå. Dette var bare den analoge liveversjonen jeg allerede hadde blitt digitalt eksponert for i flere uker, via nettet.

Men ikke bare dét, for det er i kombinasjon med det utålelige sytet fra folk i nord. Gnålet, mishagsytringene og bildedokumenteringen av snødekte fjelltopper, hager og bilvinduer vil jo ingen ende ta. De siste dagene har jeg seriøst vurdert å drikke tresprit for å slippe å se mer. For det er der frustrasjonen ligger. Det må jo være det. For vi vet jo, rent intellektuelt, at det blir varmere klima jo nærmere ekvator man drar, og at det blir kaldere jo nærmere en av polene man kommer.

Jeg bor i Tromsø. Verdens nordligste by med over 50 000 innbyggere. «Ishavsbyen», pleier vi å si skrytende, med utestemme. Porten til Ishavet. Vi er stolte av å ha verdens nordligste universitet, verdens nordligste bryggeri (et ordentlig et, ikke sånn mikrotull), verdens nordligste domkirke, verdens nordligste 18-hulls golfbane, verdens nordligste botaniske hage, verdens nordligste fotballag øverst i sitt lands øverste divisjon, verdens nordligste Burger King (noen synes faktisk det er noe å skryte av) verdens nordligste ditt og datt.

Det er isbjørner overalt. Utstoppede isbjørner ved Vervarslinga, i resepsjonen på SAS-hotellet, utenfor suovenirsjappa i Strandgata og – selvsagt – på Ølhallen. Vi bor så langt nord at en tredel av året er det enten konstant sol døgnet rundt eller et totalt fravær av sol. Snittemperaturen her er under fem grader.

Prikker du inn Tromsø på en globus, og drar den rundt jorda på samme breddegrad, er det enten hav eller is du kommer over. Ingen landemerker som indikerer bosetting eller sivilisasjon. Sterke krefter i det lokale næringsliv og blant eliten av byens politikere prøver sågar på få byen formelt godkjent som arktisk hovedstad. I verden.

Likevel klager vi. Og vi klager fordi vi bor i et land der vi sammenligner oss med, og blir målt opp og ned, av folk som bor over tusen kilometer nærmere ekvator enn oss. Når denne informasjonen av kontrastfylte klimabilder mellom landsdelene skjer kontinuerlig, rabler det til slutt for folk i det høye og kalde nord.

Det toppet seg her forleden, da fotoansvarlig her på huset dro opp på Fjellheisen for å forevige fersk junisnø, med Tromsø by i bakgrunnen. Bildene fikk folk til å rable. For det var ikke bare snø på bildene. Usikker på nasjonalitet, men jeg tror pinadø det var tre små og enerverende glade kinesere som hadde snøballkrig, og som elsket det. I juni!

Ikke var det noe midnattssol å se bak skyene. Nordlyset er mange måneder unna. De store kvalene har svømt til Karibien. Men de hylflirende kineserne kunne bade i snø og ha snøballkrig. De var verdens lykkeligste mennesker, godt kledd og fornuftige som de var.

Ikke bare kjøper de opp hele det private næringslivet og fucker opp naturen og tar fra oss arbeidsplasser og kjøper opp vannkraft, fisken og Elkem og skogene våre. Nå ligger de pinadø og ruller rundt i snøen vår og ler sin onde snøballkrigslatter. Kinesere som ler og leker krig på norsk landjord burde oppta flere.

Sånn har det altså blitt. Vi har blitt en gjeng sytpeiser, og vi må derfor slutte helt å skryte av det polare og arktiske eller skjerpe oss. Det er en myte om at en mur rundt Oslo først ville fått skrapemerker på innsiden. Akkurat nå føles det heller som murpussen ville ramlet ned sammen med løshud fra pannebraskene til febrilske nordlendinger som prøvde å springskalle seg gjennom den og inn i varmen.

Men nød lærer nakne og blåfrosne nordlendinger å spinne. Vi har heldigvis et halmstrå, og det er ikke solarium, den dummeste løgnen av dem alle. Å legge seg i et solarium for å få sommerfølelse er like intelligent som å legge seg i en fryser for å få julestemning. Halmstrået er derimot grilling. For sørpå er det nå så tørt at selv ikke gassgriller er lov å fyre opp. De kommer til å bli så lei av sushi, biff tartar og halvråtnende sommerkoteletter at det er en fryd.

Og her nord? Vi vet råd. Vi står han av. For over helga ryktes det om temperaturer som akkurat kryper over 10 grader og automatisk melder oss inn i tosifra-klubben. Marka er klissvåt og nedkjølt av fersk snø. Og da skal det grilles. Dæven, det skal grilles. Med åpen ild, flammekastere og store bål av bensin, midt på bar bakke av gress.

Og det skal dokumenteres med bilder, postes i sosiale medier til store glis og digre ÆDDA BÆDDA-skilt. Kjølig og kynisk hilsen oss i nord.