Jonas Gahr Støre blir neppe sittende som partileder i Arbeiderpartiet lenge. Om ikke et mirakel skjer snart, blir han skiftet ut etter neste valg, som er kommunevalget. Om ikke valgresultatet overbeviser sterkt da, har motkreftene i partiet styrket seg slik at alt om taler mot Jonas som partileder og statsministerkandidat har nådd hele veien fram til nominasjonskomiteen og landsmøtet.

Bak Jonas, og som allerede er i gang og trekker i tråder som angår fremtiden hans som leder, finner en nok LO, AUF og kanskje også Trond Giske og hans folk. Og de er ikke få.

Dessuten har partilederen allerede lagt seg ut med politikermorderen Ingunn Yssen. Det var hun som tok knekken på Gerd-Liv Valla som LO-leder. Nå er Yssen sykemeldt etter å ha vært i et møte med Støre. Hva som skjedde på møtet, vet ingen ennå, men å være sykemeldt i en slik situasjon er som å ha hvite brikker i sjakk.

Sett bort fra dette

er det ikke mye som taler imot Jonas som leder i partiet eller som statsminister, om en bare skal holde seg til fakta. Han ble dratt inn i politikken av Gro Harlem Brundtland, som i sin tid så at de hun hadde rundt seg ikke holdt mål. Hun så bare Jens Stoltenberg og et par til, og det ga begrenset kapasitet.

Hermann Kristoffersen

Da hun gjorde dette grepet og hentet inn en rådgiver nesten ingen i sentralstyret hadde hørt om, hadde hun heller ingen vesentlig konkurranse i partiet selv. Hun sto sterkt og feide all motstand til side.

Verdens første kvinneregjering med 50 prosent kvinner var et fremskritt som imponerte en hel verden. Hun var også den som lanserte begrepet «Bærekraft» i den internasjonale innsatsen sin. Det var bare partiet hennes som ikke klarte å leve opp til det, ettersom halvparten av velgerne hennes nå har forsvunnet.

På denne tiden var Jonas et perfekt valg. Han hadde studert i Frankrike og var akkurat den typen opplyst akademiker som en visjonær politiker trengte ved sin side.

Gjennom å være sjef for Røde Kors og ha omgang med ledere fra hele verden, har Jonas også lært visse ting om prinsipper som man aldri fraviker. Som utenriksminister for Jens Stoltenberg satte han også en ny standard for hva et lite land som vårt kan gjøre i en urolig verden.

Jonas er derfor blitt en person som ikke plumper uti gjørma med begge beina til stadighet. Slik som Listhaug og andre Frp-ere stadig gjør i etiske og prinsipielle saker. Da er han i stedet reflektert og drar politikken inn dit den hører hjemme. I prinsippenes verden.

Men her er det også hans viktigste svakhet som partileder ligger. Politikk er, som en vet, ofte noe helt annet enn prinsipper. Det er snarere som dagsferske brød og varme fiskekaker på tilbud. I politikkens verden gjelder det å kommunisere med tanke på de følelsene som gjør seg gjeldende i et uryddig politisk landskap, akkurat mens det skjer.

En øvelse Frp-ere behersker bedre enn noen andre i Norge. De går ofte hardt og brutalt ut for å sanke misfornøyde stemmer der hvor de fins, for deretter å moderere seg akkurat nok til at man glemmer hele greia.

Den andre svakheten til Jonas er at han ikke kommer fra AUF. Som sikkert flere ungdomsorganisasjoner har det, er også AUF en slags sekt med nesten alle de kjennetegnene som trengs for å være nettopp det. Det er som et lakseoppdrett uten vesentlige luseplager.

Det viktigste suksesskriteriet for en AUFer, er å havne i regjeringskabalene som ett eller annet, forbi det å være bare koffertbærer for statsråder. Ofte må en innom et universitet for å studere politisk økonomi eller juss i en periode. Stortinget, departement eller sentral partiorganisasjon er da neste steg.

For deretter, når den politiske solen begynner å dale, få en godt betalt jobb som påvirker i nærings- eller organisasjonslivet. Eller finne seg et fylke å bli fylkes(mann)person i. Stem rødt, men lev blått.

Jonas gikk ikke den veien. Han var nemlig steinrik fra starten av, og måtte ikke være med på alle de sommerleirene som Trond Giske og Jens Stoltenberg har hutret seg gjennom for å skaffe seg den makten og innflytelsen en trenger for å avansere. Jonas er i stedet en ideologisk politiker som måler sin suksess gjennom hvordan partiet gjør det, og hvor redelig man er.

Men som en ser, blir dette litt for spinkelt til å være en maktbase. Når det begynner å blåse på toppene, er det alltid kjøttvekta som teller mest. Den er det nok Trond Giske og nettverket hans som sitter på for øyeblikket. Me too eller ikke Me too.

At en ikke har hatt en fortid i AUF betyr altså at en er mer sårbar enn andre. Nettverket er nemlig ikke der når man trenger det som mest. Selv om de enkelte AUF-erne konkurrerer om verv og plasseringer i nomenklaturen til AP, så hegner de likevel om hverandre.

Sporene fra sommerleirene sitter godt fast, og utpå kvelden begynner de å synge gamle sanger slik alle sekter gjør. At en har vært formann i AUF skal nesten automatisk gi en statsrådsplass i en AP-regjering en gang hvis alt går normalt for seg. Det fins likevel unntak uten at en skal gå inn på det her.

Dette er ikke enestående for AUF. Det gjelder sikkert både avholdsbevegelsen og andre politiske organisasjoner av den typen som alltid har rett. AUF og Unge Høyre kunne derfor slått seg sammen om de ikke var drømmemotstandere allerede.

I dag ser det derfor ut til at Jonas som partileder og statsministerkandidat er ute på en slags selvmordsaksjon. Høyt oppe som han er, og med et hullete sikkerhetsnett under seg. Har ikke Jonas Gahr Støre forstått dette?

Det har han kanskje, men hvilken hjelp er det i det?