Kommentaren:

Jeg skjønner ingenting! At jeg er naken, svett og rødsprengt i ansiktet gjør ikke saken bedre.

Jeg forstår meg ikke på lidenskapen for fotball. Men jeg er misunnelig på den, skriver Martin Lægland.
meninger

Nå er det i gang. Fotball-VM.

De neste tre månedene kommer samtlige morgenmøter og lunsjer på jobb utelukkende til å være forpurret av snakk om fotballkamper. Familiemiddager kommer til å bli enda mer utålelig enn vanlig. Og avisene kommer til å bli tapetsert av analyser, mimringer, sammenlikninger, håp og fortapelse.

Men én stemme uteblir. Den er fra oss som ikke forstår et ord av hva det snakkes om.

Jeg har knapt sett en fotballkamp i mitt liv, men de gangene jeg har prøvd, skjønner jeg omtrent like mye som hvis jeg skulle sett på polsk samtidsteater. På polsk.

Jeg tilhører delen av befolkningen som tar meg i å komme med bemerkninger om at «22 mannfolk som springer rundt i shorts på en bane på jakt etter én ball, det er jo bare å gi en ball til hver spiller!» til oppgitte og irettesettende blikk, fra fotballfantaster som ikke kan begripe min ignoranse.

Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg er mest misunnelig for dette fellesskapet som bistår til utømmelig samtaleemner i enhver situasjon mellom mennesker i alle samfunnslag, eller om jeg bør regne meg for lykkelig skånet for all lidelsen og frustrasjonen som følger med.

Som utenforstående fremstår det som om de store oppturene for fotballfans kommer med flere års mellomrom, mens nesten hver søndag følges av tungsinn og krum nakke påfølgende dager.

Å være likegyldig til fotball har en kostnad. Den sosiale justisen i kantina på jobb er knallhard, og hvis så mye som ett ord om fotball nevnes, skal resten av lunsjen brukes til å snakke om fotball, og en eller annen kis som scoret et mål i 1994.

Derfor bukket jeg til slutt under for presset i vinter. På en tur til England endte jeg mot egen vilje på en fotballkamp på den derre fotballstadion i Nord-London oppnevnt etter et flyselskap. SAS Stadium, Qatar Stadium, eller hva det var. Ikke viktig, poenget var at jeg endelig hadde vært på fotballkamp, og kunne komme med noen bemerkninger som fikk anerkjennende nikk på jobb.

Jeg kom hjem og i lunsjen proklamerte jeg stolt at jeg hadde vært i England og sett «Arsenal spille mot Newich». Responsen var ikke som håpet på. Etter en ukomfortabel lang stillhet ble jeg gjort oppmerksom på at Newich ikke er et lag, og at laget jeg hadde sett spille het Norwich.

Avisas sjefredaktør har siden tatt ansvar for at det aldri går mer enn tre uker før historien dras fram. Hos både mannlige og kvinnelige kollegaer går jeg under tilnavnet Newich-Martin, så fort det snakkes om fotball. For å virkelig gni det inn sa sjefredaktøren fleipete på morgenmøtet «Ja, og i dag begynner VM. Det må vi ha godt stoff på. Martin – tar du ansvar?».

Ja, her skal han få som bestilt.

Newich-historien avslører at selv om jeg hardnakket opprettholder en fasade av total ignoranse for sporten, finnes det et gen i meg som ønsker å bli innlemmet i fotballvarmen. Forsøket på å lure meg inn, om bare for et øyeblikk, endte i katastrofe, og siden har jeg ligget lavt. Fram til nå.

En av mine største gleder i livet er å sitte i badstue. Gleden over frivillig å sitte og svette, og å ha det vondt sammen med andre, vil jeg nødig forsøke å forklare med ord, i frykt for å bli nektet inngang i badstuer igjen. Og i badstua jeg frekventerer er det kun ett akseptabelt samtaleemne: fotball. Jeg har derfor aldri blitt ordentlig innlemmet i de indre badstuesirkler.

Mens samtalene går på repeat, og folk nikker anerkjennende til hverandre om keepertabber, halv-vollyer, hel-vollyer og trekvart-vollyer, renner svetten på bleike og nakne mannekropper. Samtidig sitter jeg der i taushet, som en hvilken som helst psykopat. Jeg føler meg som en humanetiker på Jehovas Vitner-gudstjeneste, eller som kommunist på NHOs generalforsamling. At jeg er naken, svett og rødsprengt i ansiktet gjør ikke saken bedre.

Derfor er disse tre månedene med fotball-VM en krevende øvelse. Men ett lyspunkt er det. I VM er det mulig å late som. Her er det ikke noe svik å bytte lag man holder med underveis, og det er mye vanskeligere å avsløre at man ikke har peiling. Her kan folk med null kunnskap bli med i det glade selskap.

Ettersom viljen min til å ta grep for å skjønne fotball ikke er like stort som ønsket om å bli inkludert i badstuefellesskapet, er min eneste mulighet å late som.

Jeg skal bruke mulighetene fotball-VM byr på til å fylle kontoen for fotball-cred, som en fjortenåring fyller sparegrisen sin etter konfirmasjon.

Jeg har allerede planer om å stjele replikker og fakta fra min kollega Egon Holstad i lunsjen. Når han langer ut om at «Egypt har ikke hatt ei sånn scoring siden VM i 1985, da Moguldino etter kampen ble utvist av dopingkontroll for å ha ruset seg på fransk pollennesespray», skal jeg skamløst servere replikkene som mine egne i badstua.

Endelig skal jeg få de kameratslige, dype, anerkjennende nikkene. I et lite øyeblikk lure meg inn i fotballvarmen.

Jeg forstår meg ikke på lidenskapen for fotball. Men jeg er misunnelig på den.

PS: Før publisering av denne teksten har jeg blitt gjort oppmerksom på at fotball-VM ikke varer i tre måneder, men tre uker. Jeg har likevel ingen intensjoner om å endre det i teksten, for ingen skal fortelle meg at fotball-VM ikke føles som tre måneder.