Begge avisene i lysenes by hadde anbefalt dette lenge nå, og i praksis bedt henne om å finne seg noe annet å bedrive tiden med. Da skal det litt til å stå imot.
Men umulig var
det ikke. Hun kunne trosset redaktørene i lokalpressen og klort seg fast. Hun kunne til og med tapt valget, men likevel vært der og ikke gitt seg. Da måtte det imidlertid være fordi hun hadde noe å utrette. Et prosjekt som det skulle bli noe av. Som hun virkelig brant for og ikke kunne slippe taket i.
Fins det et slikt prosjekt utenom bompenger og eiendomsskatt? To upopulære saker i tromsøpolitikken som partiet hennes er blitt selve garantisten for de siste fire årene.
Skulle det kanskje være det famøse badelandet oppe i myra på Templarheimen som hun lot seg lure til å ta over etter det forrige byrådet? Det som nå truer med å drepe alt av kommuneøkonomi i mange år fremover. Minst et par kommunestyreperioder inn i fremtiden.
Litt trist er det likevel at noen nesten lar seg mobbe ut av kommunepolitikken. Kristin er et godt menneske på alle måter. Det er bare det at å være snill og god ikke holder hele veien for å være ordfører i en by som vår. En må ville noe så sterkt at en er villig til å ta imot juling for å få det til.
En må tåle å bli skjelt ut og til og med latterliggjort. Kristin hadde ikke noe hun ville så sterkt. Hun ville bare være en grei ordfører. Og derfor var det også greit at hun ga seg.
Alle saker har to sider. At Kristin kastet kortene åpner nå for nye muligheter både politisk og bemanningsmessig på lista til partiet hennes.
Nå kan en fritt gå ut av AUF-sekta og lete etter folk. En trenger nå å finne noen som vitaliserer partiet og utfordrer det bestående. Noen med vilje og ideer for det nye Tromsø. Som ikke bare har partilojalitet og ambisjoner om å bo i Oslo.
Vi trenger heller ikke en ny russeformann av den typen som Høyre sannsynligvis kommer til å stille med. Hva med folk som Ole Martin Årst? Har noen spurt? Det fins kanskje mange som ikke har tonet flagg ennå, og som kan være aktuelle.
Næringslivet er mangfoldig. Sosial medier på turbo trengs nå. Facebook og Twitter må teppebombes. I tillegg til stille diplomati kan dette løse floken, for en har nå nesten et helt år til å lete seg fram til den riktige kandidaten.
Røymo var ikke alene med problemene sine. Hele partiet sliter voldsomt for tiden fordi det på landsbasis stiller i samme klasse som partiet i Tromsø. Uten visjoner og prosjekter som folk vil ha. Bare litt her og litt der som ingen blir begeistret av.
Arbeiderpartiet kan nå komme ut av skyggenes dal om det vil det. Det kan reise seg i Nord-Norge ved å programfeste å bygge jernbane til hele landet. Binde sammen næringsrike regioner med stål for fremtiden. Hva med «havlandet» og «jernløftet» i samme program?
Tiden er moden for det nå. Det er bare Arbeiderpartiet som ikke har sett denne muligheten ennå. Noe stort må gjøres for å gjenvinne initiativet og klatre over tredvetallet på målingene.
Om en klarer å få partiet sentralt til å lage program av dette, vil befolkningen i nord sette stor pris på det. Det vil være nytt og friskt samt skape de nødvendige motsetningene og diskusjonene en trenger for å utvikle et moderne samfunn.
Når vi kan slenge hundre milliarder ut i Nordsjøen for å hente opp olje vi snart ikke vet om vi får solgt, da kan vi vel også legge denne stålstrengen ned i bakken nordover også.
Som svenskene allerede har gjort i et enda tynnere befolket Norrland.
Da kan alle som vil motarbeide det, snakke om veiene sine og skipstrafikken, men ingen kan ta fra partiet ambisjonen om det nye Norge. Stål skal binde oss sammen, og da skal vi endelig bli et land alle sammen som bor her.
Også Finnmark, som i disse dager truer den Den Norske Grunnloven med sin motstand mot regjeringen vår. Kanskje er det nettopp fordi de ikke føler at de lever i det samme landet som folk lenger sør?
I Kina har de dyrekretsen. De har for eksempel rottens, hestens og grisens år. Det sies også i noen kulturer at om en lukker én dør, så åpnes en annen. Om det er noe i dette kan vel vi ha noe som kalles mulighetenes år.
Kanskje er det neste år? God nominasjon. Det er nå muligheten er der for den som vil skape det nye Nord- Norge.