Stortinget vedtok forrige uken en tydelig kritikk av helseministeren i saken om ambulansetjenesten i Nord-Norge. Det er det all mulig grunn til.

Etter en mangelfull anbudsprosess, tunge faglige råd som har blitt oversett og svak rolleforståelse blant sentrale ledere i Bent Høies helseforetak, står vi igjen med det viktigste: Dette handler om grunnleggende trygghet for liv og helse – og det er på alle måter alvorlig. Alle i Norge har rett på medisinsk behandling, og akutt medisinsk hjelp.

Men under helseministerens ansvar har det oppstått brudd i beredskapen. Fly har stått på bakken og man står i fare for at flere slutter i tjenesten. Jeg vil berømme alle som jobber i tjenesten for at de har sikret trygghet for pasientene mens de selv har opplevd stor utrygghet for egne jobber og egen fremtid. At liv ikke har gått tapt, er takket være deres innsats. Det er vi takknemlige for.

I Nord-Norge kan denne tjenesten best beskrives som sykehusene på vinger. Det gjelder ikke minst i Finnmark, der betydelige deler av tilbudet til innbyggerne dekkes av sykehus og institusjoner utenfor fylkesgrensene, og hvor transport i praksis må skje med ambulansefly.

Helseministeren må også kjenne på ubehaget en fastlege føler dersom legevakta møter et lite barn som sliter med pusten, og ikke responderer på behandling, men trenger akutt pediatrisk intensivbehandling, og ingen ambulansefly er tilgjengelig.

I den akuttmedisinske kjeden er luftambulansen den aller viktigste tjenesten for å sikre et mest mulig likeverdig helsetjenestetilbud til hele landets befolkning, uavhengig av bosted. I overgangen med operatørbytte må det ikke være udekkede eller usikrede tidsperioder. Da oppstår det fare for liv og helse.

Bent Høie har det overordnede ansvaret for å sikre liv og helse. Og her har han feilet.

Grunnstammen for denne tjenesten er ikke flyene – det er det erfarne personellet. Piloter, teknikere, og redningsmenn på helikopter, og annet viktig støttepersonell. Det er disse som skulle vært med videre i tjenesten uansett firmalogo på operatøren.

Nå har stortingsflertallet gitt Høie en klar instruks. Men krisen ikke blir løst gjennom vedtak i stortingssalen. Den blir heller ikke løst gjennom å legge presset på partene i arbeidslivet. Den krever at Høie som har ansvar for tjenesten gjør det som trengs: Sikrer at rettighetene til medisinsk behandling og trygghet for liv og helse oppfylles.

Arbeiderpartiet skal følge nøye med på hva Høie foretar seg, og vil ikke nøle med å reagere om han ikke nå tar ansvar og affære.