Denne gangen har jeg vært fast bestemt på å være prinsippfast, ta steget ut og gjennomføre min personlige boikott av verdens største idrettsarrangement – verdensmesterskapet i fotball. Det er på høy tid.

Jeg har stilltiende akseptert klubber eid av russiske oligarker og oljestinne sjeiker fra Midtøsten. Jeg godtok at Sør-Afrika brukte 9 milliarder dollar på å arrangere VM i 2010, penger de helt sikkert kunne brukt til noe mer fornuftig i ett land med 25 prosent lutfattige. Likeså har jeg unnlatt å ta inn over meg at Brasil, et land med 12 prosent arbeidsledighet, brukte 900 millioner dollar på Garrincha stadion, som i dag brukes som parkeringsplass for busser.

Men nå er det gått for langt. At det nesten er hundre prosent sikkert at store konvolutter med rubler havnet i lommene til mandater fra fattige land da VM-arrangør skulle velges, er nå så sin sak, da det knapt er avholdt mesterskap uten at tilsvarende beskyldninger er blitt fremmet mot vertsnasjonen.

Langt mer alvorlig er det at VM skal avholdes i et land som bare siden forrige VM har invadert naboland og etter alle solemerker skutt ned passasjerfly, forsøkt å ta eksilrussere av dage med gift og sørget for å få en tidligere realitykjendis valgt til president i USA. Dette kommer på toppen av at landet beveger seg fra demokrati mot diktatur i høy hastighet, frie medier strupes og homofile bankes på gatene.

Om ikke det skulle være nok, viser det seg at arbeidsforholdene under byggingen av stadionene til VM har vært under enhver kritikk. Blant annet har det vært benyttet nordkoreanske slavearbeidere (!) for å bygge nye Zenit stadion i St. Petersburg, utleid for en billig penge fra Donald Trumps nye bestekamerat, Kim Jong-un.

Derfor har jeg stilt meg selv spørsmålet: Hvordan kan jeg nyte et VM under slike forutsetninger? Burde jeg ikke vise ryggrad og nekte å se på elendigheten? Helt klart. Jeg burde det.

Dessverre betyr ikke «bør» det samme som «skal». I forrige uke snublet jeg over en dokumentar om Englands deltakelse i VM i 1990. Jeg var 11 år den sommeren, og fotballinteressen min var på sitt aller høyeste. Jeg leste alle fotballbøkene på biblioteket fra perm til perm og sportsdelen i avisene ble slukt.

Jeg så alle kampene som jeg kom over, om det var fjerde divisjon på grus eller VM på tv. Og jeg var fanatisk England-fan, etter årevis med anglofil indoktrinering fra statskanalens tippekamper.

Av disse årsaker står hvert spark fra dette mesterskapet som hogd inn i minnet, og da særlig Englands kamper. Hvem starta på midtbanen mot Belgia? McMahon og Gascoigne. Hvem scora på straffe for Kamerun i kvarten? Jo, det var overraskende nok innbytteren Eugene Ekéké. Hvilket draktnummer hadde Steve Bull? 21!

Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige. Mens dokumentaren gikk gjennom kampene det engelske landslaget haltet seg gjennom sommeren for 28 år siden, kjente jeg årene gli av skuldrene som et litt for løst knyttet sjal, og en gryende entusiasme våknet til liv.

Før programmet var over, hadde jeg atter jublet for Gary Lineker og blitt litt fuktig i øyekroken av Gazzas tårer. Og hva verre var; jeg kjente igjen barnets ubesudlede forventning til verdensmesterskapet. Jeg var i ferd med å begynne å glede meg til årets VM.

Den siste uken har jeg tatt meg selv i å spekulere over hvem som kommer til å gå videre fra gruppespillet, hvem som kan være kandidater til gullstøvelen og ikke minst om England har noe å fare med.

Vi snakker altså om en tilnærmet normaltilstand for en fotballinteressert like før en stor turnering, noe som er lite forenlig med en privat boikott på idealistisk grunnlag.

På den annen side er idrettshistorien full av uheldig samkvem med blodstenkte regimer. OL i 1936 ble avholdt i Berlin, og alle besøkende land ble bedt om å hilse Adolf Hitler med nazihilsen under åpningsseremonien.

Fotball-VM i 1978 ble arrangert av militærjuntaen i Argentina, som attpåtil mistenkes for å ha bestukket Peru for å sikre vertsnasjonen plass i finalen.

I 1980 boikottet mer enn 60 land sommer-OL i Moskva som en følge av Sovjetunionens invasjon av Afghanistan, en boikott som ble besvart av 15 kommunistiske land i sommer-OL i Los Angeles fire år senere. Imidlertid er det lite som tyder på at boikottene hadde noen som helst innvirkning på noen av statenes utenrikspolitikk.

Dessuten ser det nå ut som det er i tiden å samarbeide med gjenstridige nasjoner. Denne uka har vi vært vitne til det smått absurde møtet mellom Kim Jong-un og Donald Trump. Bildene av de to tidligere kamphanene – som synes å dele en entusiasme for aparte frisyrer og posete dressbukser – i lystig passiar, fikk meg til å tenke litt mer over disse boikottgreiene.

Når verdens mektigste mann sier at det viktige er å se fremover, kan det vel ikke skade om en enslig nordmann ser noen fotballkamper?

Så: Nei, jeg kommer ikke til å boikotte VM. Jeg kommer ikke til å blande politikk og sport denne gangen heller. Undertegnede kommer til å gjøre som fotballfans over hele verden og svelge kamelen med pukkel og hale. Jeg kommer til å juble over mål, rase over dommeravgjørelser, finne meg nye favoritter og hatobjekter, lese artikler om kontroversielle episoder og diskutere laguttak med gamle venner.

Som det står i Skriften: Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.