At et serveringssted i det hele tatt overlever og holder koken i over 90 år hører til sjeldenhetene. Ikke bare i Tromsø, men verden over. De fleste steder bukker etter hvert under for nye trender, når ildsjeler faller fra eller konsept endres så mye at gjester ikke kjenner seg igjen.

Men Ølhallen har bestått test etter test, og har altså eksistert så lenge at ingen av gjestene eller de ansatte fra åpningsdagen i 1928 fortsatt er blant oss. Bare det i seg selv er helt rått.

Ølhallen er vevd inn i byens historie, og er på sett og vis et speil av hva denne byen er og har vært. Som en direkte forlengelse av Macks bryggeri har Ølhallen servert drikke, kultur, historier og legender i en drøy mannsalder, og er et navn som gir historisk gjenklang og anerkjennende nikk langt utenfor både byen og landsdelen.

Da jeg vokste opp på Fauske i Nordland, hang jeg og broder’n mye hos moren til en nær venn av faren min. Wally het hun, et fyrverkeri av et nordnorsk kvinnfolk. Noen år etter at mannen hennes døde, ble hun sammen med Karl, en gammel flamme fra konfirmasjonstiden.

Karl var født i 1915, var sjarkfisker og så ut som en karakter fra en Jack London-roman, eller Tiedemanns-reklame. Diger, sterk og ruvende, med noen skinnende gulltenner bak en grå og veltrimmet bart. Han hadde rodd fiske hele livet og hadde vært på lofotfisket over 50 ganger.

Vi var alltid på besøk hos Wally og Karl når vi var hjemme på besøk, og Karl spurte bestandig om livet i Tromsø, hvordan det var der nå, og om vi hadde vært på Ølhallen. Så serverte han historier derfra, om gamle sjøulker, ishavsseilere, fangstfolk, legender og originaler. Om knallhardt machomiljø, saftige gloser, gapskratt, munnhoggeri, håndbak, kjekling, feiring, spytting av skrå og snus og en tjukk eim av tobakk fra pipe og rullings.

De maleriske gjenfortellingene var fantastiske å høre på, og jeg tenker fortsatt på Karl når jeg sveiper innom nittiåringen for en seidel eller fem. Ser han for meg, der han sitter med bayerskum i barten og lommene fulle av nytjente penger fra en bra lott. Tipper han knuste alle i håndbak, spytta i golvet og forlangte en ny runde. Han var vår Ulf Larsen, Karl.

Dette er myten og klisjeen av Ølhallen, og den er en viktig del av historien. Jeg har også hørt mange historier fra svigerfamilien min, de var selfangere, om da de hadde proviantert og kjøpt ammunisjon og var klare for lange tokt på isen. Om ikke alle hadde møtt opp ved avtalt avreise, var det standard å oppsøke Ølhallen for å plukke dem opp. For de satt som regel der.

Men Ølhallen er så mye mer enn det, og de fikk jo både dametoalett og rene gulv der med årene. Da jeg kom til byen i 1990, var det ei merkelig ordning der, der man først gikk til ei kasse og kjøpte en bong, før man tok noen steg til venstre og vekslet den inn i varen man hadde betalt for. Juleøl eller bokkøl, bayer eller blanding på fat. Konseptet var både fordyrende og ineffektivt, men jeg likte at de hadde det. Og jeg skjønner at de gikk bort fra det.

Samme at de hadde så snåle åpningstider. De åpnet ni om morran og stengte fem på ettermiddagen. Da man var ung og var på fester som aldri tok slutt, var det ikke sjelden man stavret seg ned til Ølhallen for et siste påfyll, da de åpnet ølsalget tre timer før alle andre.

Dæven, som man skjerpet seg for å se tilregnelig ut, gjerne i kø, skrapende på døra, sammen med flere av byens mer løse og erfarne fugler. Og oppførte man seg bra, fikk man som regel handle. Å bli nektet på Ølhallen var toppen av fornedrelse. Det er ikke få eksamensfester her i byen som både har begynt og blitt avsluttet i sørbyens oase.

I dag har de modernisert seg kraftig. Åpningstidene er utvidet og de tilbyr ikke bare Mack-produkter, men et utall varianter av øl på tapp, noe som gjør at den gamle utelivslegenden sømløst glir inn i nye tider med en stor og øket interesse for ølbrygging. Klientellet har også forandret seg fra gamle dager, der man i dag finner alle slags folk som vanker der, der businessmenn- og kvinner, studenter, anleggsarbeidere, turister, akademikere, lurvete folk i mediebransjen og det som verre er utgjør blandingsbrygget av folk.

Men de har ikke kødda med sitt eget konsept. Man kan fortsatt kjenne historien som sitter i veggene der, høre ekkoet fra historiene til legenden Henry Rudi, se for seg Roald Amundsen nippe myndig og alvorlig til en seidel, og når jeg selv lukker øynene, er det bilder av en ung og stram Karl med nye gulltenner som fyker over netthinna, der han serverer utrolige fortellinger om juksafiske i 10 meter høye bølger, med ti 15-kilos skrei sprellende under seg, til rungende latter, store øyne og samstemte brøl.

Et sted som har hatt som hovedgeskjeft å skjenke alkohol i nesten hundre år bærer selvsagt også med seg masse mørk historie om slitne liv, ruinerte sjeler og sønderrevne familier. Det er også en del av Ølhallens historikk man mer enn gjerne må dvele ved i et stolt jubileum.

Henry Rudi sa selv flere ganger at de tøffeste overvintringene han var med på, var de han hadde i byen. Vi snakker om mannen med over 25 overvintringer i polstrøkene, hardhausen med over 700 isbjørner på samvittigheten. Jeg tror likevel byen skal være glad det alltid har vært et sted som har tatt imot alle med samme fordomsfrie blikk. Kontrollert skjenking under oppsyn er alltid bedre enn den uorganiserte og illegale.

Ølhallen er et av få utesteder i Norge jeg vet jeg hadde blitt fra meg av begeistring om jeg hadde ramlet over det i en europeisk storby, for den hadde klart seg like bra i Liverpool, Hamburg, Rotterdam, eller andre røffe byer med naturlig nærhet til havet. For du finner ikke noe mer kontinentalt, og samtidig harry og bonat, enn nettopp Ølhallen. Akkurat som Tromsø by også er.

Derfor er det gjerne dit jeg tar med meg folk som er på besøk utenfra. Fordi Ølhallen er Tromsø, og fordi man ikke har opplevd Tromsø fullstendig uten å ha vært der.

Så skål kamerat, skål tålmodige ansatte, skål avtroppede høvding Odd Harald «Goffy» Pedersen, skål Henry Rudi, Skål Roald Amundsen, skål navnløse fangstfolk og fiskere, skål Tromsø by.

Og skål med bayer i barten til deg, Karl.