Det er nesten sånn at jeg blir litt uvel av å høre om, eller tenke på, konsesjonsrunder, på tildeling av forhåndsdefinerte områder, konsekvensutredninger og alt det andre som følger med den fordømte oljepolitikken.

Jeg er dritt lei, fordi oljepolitikken er helt vanvittig skakkjørt. For det er få andre samfunnsområder hvor man hadde tillatt et så lemfeldig forhold til faglige anbefalinger og tilrådninger. Ikke minst er det få andre samfunnsområder hvor denne lemfeldigheten hadde fått foregå uten betydelige ramaskrik. Men her er det en overdøvende stillhet, som kan ende med å få fatale konsekvenser.

Norsk oljenæring er en av landets største og mektigste næringer, og de får det som regel akkurat slik de vil. Det hjelper selvsagt på at sjefen i Norsk olje og gass er tidligere minister for Arbeiderpartiet, at informasjonsdirektøren i Statoil er tidligere statssekretær for Høyre, og at begge disse selskapene har en drøss med andre tidligere politikere som jobber der. Men sannheten er jo at den merkelige stillheten som preger norsk oljedebatt, den har vært der i lang, lang tid. For lenge.

Det faktum at norsk olje produseres utenfor synsfeltet vårt, virker til å ha påvirka hele den offentlige debatten om norsk oljepolitikk. Ute av synet – ute av sinn ser ut til å gjelde for den offentlige debatten rundt norsk oljenæring. Og uavhengig av hva man måtte mene om framtida til denne næringa, er det ingen som er tjent med at det er sånn.

Hvert eneste år tildeler norske myndigheter en haug med nye utvinningstillatelser til oljeindustrien, og hvert eneste år får de råd fra statens egne miljøetater, som Miljødirektoratet Polarinstituttet, om hvorvidt det er forsvarlig å tildele disse utvinningstillatelsene. Frem til nå har denne regjeringa ignorert absolutt alle miljøråd de har fått. Som da de i januar ga tillatelse til å lete etter olje så nært som 10 kilometer fra kysten av Midt-Norge.

Om gjennomført, vil det bli den mest kystnære boringen som noen gang har skjedd i Norge, og det nærmest uten noen offentlig debatt i forkant – overhodet.

Denne gangen ble vi lova at miljørådene skulle bli lytta til. Det står til og med i regjeringserklæringa fra Høyre, FrP og Venstre. Denne tildelingsrunden, som Venstre i utgangspunktet selv er helt mot, og som et minimum skulle lytte til de faglige anbefalingene på miljø. Men så kom resultatet, og halvparten av de tildelte oljeblokkene bryter med miljørådene. Over halvparten.

Det er vanskelig å skulle finne noe annet område hvor faglige tilrådninger har så lite å si for politikken som føres. Vi ville aldri godtatt om bare halvparten av sikkerhets-, helse- eller økonomianbefalinger ble fulgt. Men for miljørådene som settes for oljenæringa, er vi tydeligvis villig til å sette en lavere standard, villig til å godta risikoer vi aldri ville akseptert på noe annet område.

Samtidig som rådene brytes, gang på gang, år etter år, pumpes det ut kommentarer i landets aviser over hvor stolte vi alle må være av den «rene norske olja», som visstnok på magisk vis skal redde verdens klima. Kommentarer som like gjerne kunne vært skrevet av oljenæringa sjøl.

Og, før de oljeglade kommentatorene får helt hetta: Ja, vi anerkjenner alle at olja har vært viktig for norsk økonomi. Ja, vi respekterer alle oljearbeiderne og den jobben de gjør på plattformene. Men, for det er et viktig men her; det betyr likevel ikke at den nåværende politikken er riktig. Det betyr ikke at vi blindt skal fortsette i samme spor i 50 nye år, uten å stille noen spørsmål.

Det er også nettopp derfor jeg blir så forbanna lei. Norsk oljepolitikk er nemlig alt for viktig til at det skal være opp til miljøorganisasjonene alene å skulle holde liv i den offentlige debatten, til at det er vi alene som skal måtte undersøke og etterprøve det denne næringa finner på. Den åpne og offentlige debatten er noe av det aller beste med å bo i et land som Norge.

Da blir det så sjukt når vi ser ut til å godta at landets desidert mektigste næring slipper unna offentlig debatt, eller at den kommer for seint når den først kommer.

Her har journalister et særskilt ansvar. Det kan ikke være sånn at det er opp til Teknisk Ukeblad og Dagens Næringsliv alene å dekke oljefeltet. Hvor ble det av de gravende sakene i nordnorske aviser om oljevernberedskapen som legges til grunn på Goliat? I all hyllesten til feltet da det ble åpnet – hvor var intervjuene til de familiene som mistet noen i ulykker i byggingen av plattformen på verftet i Sør Korea?

Hvor er sakene som borer i tallene over lovte arbeidsplasser, enten det er langs Helgelandskysten, Lofoten eller i Barentshavet? Oljepolitikk er komplisert, og derfor kreves det langt mer enn noen lettbeinte kommentarer eller ledere i landets aviser – og særlig i Nord-Norge med tanke på det som skal skje i Barentshavet.

Men ikke minst handler dette om landets politikere. Hvordan kan det ha seg at vi så enkelt er villig til å overse faglige og faktabaserte anbefalinger og råd – bare fordi de handler om miljø. Vi slår oss ofte på brystet og skryter til resten av verden om den fantastiske miljøpolitikken i dette landet, samtidig som vi i den andre håndvendingen tillater oljeboring i stadig mer sårbare områder.

Derfor er dette en stående invitasjon, ikke bare til journalister og politikere, men også samfunnsvitere, økonomer, forskere og den menige kvinnen eller mannen i gata: ikke la oljedebatten pågå i det stille. Norsk oljepolitikk er fortsatt milevis fra der den behøver å være.

Av hensyn til verdifull natur, verdens klima og de menneskene som rammes av nettopp klimaendringene, er det noe vi alle må erkjenne. Ikke minst de politikerne som styrer skuta.