Like sikkert som at det blir for kaldt til å bade i Telegrafbukta, er man garantert stor underholdning med en gang sommeren kommer og ikke-nyhetene får prege avissidene.

Vi er inne i siste uka der samfunnet er i vater, barna på skolen og voksne folk på jobb, men allerede begynner man å se tendenser til at det ikke skjer all verden.

Noe kan selvsagt tilskrives fotballinteressen, men ettersom samme fenomen var tilfelle i fjor og for tre år siden, da det ikke var mesterskap, duger ikke dette som forklaring.

VM dekker foreløpig over problemet. Når England knuser Brasil, er det nemlig ikke så farlig at det ikke skjer noe i nærmiljøet.

Listen med ideer på morgenmøtene i avisa blir imidlertid kortere og kortere, og saker vi ikke gadd ofre en tanke for en måned siden, er plutselig blitt for skup å regne nå. Og det verste er at leserne plutselig er mottakelige for dem.

Det er ikke alle forunt å få til Watergate-avsløringer, men selv om man skulle slumpe til å gjøre en, vil nok folkeinteressen for agurksakene «Fem kjøttruller er borte» og «Svingte til venstre – skulle svingt til høyre» være større.

Småtyveriet i Idrettsveien på Borkenes trumfer viktige, presedensskapende opprullinger, det vet alle som poster ting på sosiale medier.

På Facebook her om dagen underholdt en journalistkollega sine venner ved å skrive: «Etter en 26-årig journalistkarriere er dette min mest leste sak», ved siden av artikkelen «Huff og huff – nå er andefar blitt enkemann».

Saltenposten fikk sitt Pulitzer-oppslag i 2007, da de rapporterte om en mann som skapte frykt i Valnesfjord, fordi han snakket «utenlandsk» og så ut som Jesus. At det hele var snakk om bygdas hittil eneste backpacker-turist, hindret dem ikke i å slå det opp over forsiden.

Det irriterer alltid når Nordlys kommer oss i forkjøpet, men i 2015 klinket de til med årets første agurksak allerede 9. april: «Vårin og Martin kjørte til Sverige for å handle. Da oppdaget de at de hadde glemt noe vesentlig» (du gjettet rett, Einstein – pengeboka). Det gamle slagordet «Aldri mer 9. april!» burde fortsatt gjelde.

iTromsø kan da ikke være dårligere. I 2014 vartet vi opp med skupet «Banker på for en godbit», om måsen Oskar, som tigget mat på Kaia Bar. Vi er også generelt gode til å se det unike i nærmiljøet, noe vi demonstrerte da vi fant verdens nordligste fisk i sitt slag, i selveste Prestvannet!

Har man strevd en uke for å sikre at man har fullstendig ryggdekning i en sak om ny forskning, høster man stusslig med «retweets», delinger og hjertesymboler når man poster. Legger man derimot ut et bilde av et supermarkedskilt med en morsom feilstaving, er man med ett kongen av Twitter og Facebook.

Det er verre ting å bli husket for enn ender som blir enkemenn. Selv om det åpenbart finnes viktigere nyheter der ute, skal man ikke undervurdere behovet folk har for å lese slikt. Når resten av nyhetsbildet bare har grusomheter å tilby, er det en befrielse med et søtt hverdagsdrama om at Prix i Salangen er tom for popkorn.

Bare de siste dagene har fem blitt skutt i Malmö i et terrorangrep og 2000 barn blitt separert fra foreldrene på grensen til USA. Noen av disse er under to år.

I Jemen fortsetter krigen, og ingen ser ut til å bry seg. Til nå har 6.200 blitt drept, mens 2,8 millioner er på flukt fra sine hjem. Så ille har det vært at noen sågar har flyktet til Somalia, et annet krigsherjet land. På toppen av krigshandlingene har Saudi-Arabia innført handelsblokade av landet, noe som har ført til hungersnød.

Med Trumps gode forhold til den saudiarabiske kronprinsen Mohammad bin Salman, er det også lite som tyder på at verdenssamfunnet vil gripe inn.

Og selv om England har begynt bra i VM, er det lite som tyder på at landet kommer til å gjøre det bra utenfor EU. Nylig vedtok de å også stå utenfor EØS. Nå venter vi bare på at de økonomiske flodbølgene vil treffe Norge. Hvis ikke katastrofen som følge av Trumps handelskrig gjør det først. Uansett er fremtidsutsiktene temmelig dystre.

Sist gang vi hadde det sånn – på tidlig 60-tall – bygde folk «atomsikre» bomberom i hagen for å dempe frykten som var mest fremtredende da. I dag er det ikke noe byggverk på jord som kan berolige oss. Til det er redslene for mange og altomfattende. Det eneste som hjelper er å le det bort, eller sørge for at vi får tankene over på noe hyggeligere.

Etter en stor krise står folk nærmest og tripper for å få komme med en forløsende vits som kan ufarliggjøre hendelsen. I USA har slike «too early»-vitser – det vil si spøker som kommer for tett opp til hendelsen – utviklet seg til et eget fenomen. Gradvis har også tidsperioden mellom det tragiske og når det er innafor å vitse om det, blitt kortet ned.

Grunnen er enkel: Jo mer forferdeligheter man stilles overfor, desto viktigere er det med galgenhumoren. Den forhindrer liksom angsten fra å slå ordentlig rot.

Ha dette i bakhodet neste gang du irriterer deg over at vi vier spalteplass til måsen Oscar, enkeanda eller Valnesfjord-Jesus – det er faktisk dem som gjør livet utholdelig.