Jeg er opprinnelig fra Tranøy kommune, kommunen med kveita i kommunevåpenet som nå innlemmes i den nye Senja kommune. Sør-Senja har opp gjennom historien vært berømt for kveitefisket, spesielt i Andfjorden, og rekling (tørket kveite) fra Senja er blant annet nevnt som en delikatesse av Petter Dass. Da jeg flyttet tilbake til Midt-Troms i 2007 fant jeg fram min avdøde bestefars kveitvad som hadde hengt «uvirksom» i naustet i Tranøybotn i en årrekke. Kveitvad er en line med få og store angler som man vanligvis egner med sild, sei eller makrell. Bestefars har 65 angler, men den begynte å bli morken slik at de store kveitene slet seg. Jeg lagde derfor en ny kveitvad som jeg knytte krok for krok.

Jeg får jevnlig kveiter mellom 10–30 kg som utgjør en betydelig del av kostholdet til meg og familien. Til å begynne med hadde jeg en drøm om å fange en kveite på over 100 kg, og kveitvaden min er designet for å tåle så store fisker. Så stor kveite er dessverre ikke lenger trygg å spise på grunn av høyt innhold av miljøgifter, spesielt PCB og kvikksølv. Kvikksølv er veldig giftig. Grensen for kvikksølv som mattilsynet bruker er 0,5 mg/kg for fisk. Så alvorlig er tilstanden at man fra i fjor av er pålagt av Fiskeridirektoratet å ikke ta om bord kveite på over 2 m. Enda verre er det på Haltenbanken der også mindre kveiter har for høye nivåer av miljøgifter, og alt fiske av kveite er forbudt. Myndighetene leter febrilsk etter forurensningskilden på Haltenbanken.

Kveita er spesielt utsatt for miljøgifter fordi den vokser til en stor og gammel rovfisk (over 30 år og 300 kg). Kveita klarer ikke å forbrenne eller skille ut miljøgiftene slik at de samles opp i fiskens organer og fettvev over tid (bioakkumulasjon). Etter hvert som kveita blir større går den over til å spise større fisk, for eksempel stor torsk, som i seg selv inneholder høyere nivåer av miljøgifter (biomagnifikasjon) og dette gjør situasjonen enda alvorligere.

Jeg bruker for enkelhets skyld kvikksølv som eksempel. Det finnes mange kilder til forurensning. Mye kommer fra Sentral-Europa og USA med vind og havstrømmer. Kullkraftverk er en stor kilde til dette kvikksølvet. Dersom du kaster sparepærer og lysrør i restavfallet, vil du bidra til utslipp av kvikksølv fra ditt lokale søppelforbrenningsanlegg. Ved Fedje ligger en tysk ubåt fra krigens dager med 65000 kg kvikksølv om bord som en tikkende miljøbombe. En annen betydelig utslippskilde til tungmetallet er produsert vann fra oljeplattformene. Dette er vann som følger med oljen opp fra reservoarene og som inneholder rester av olje og kjemikalier.

Avhengig av berggrunnen vil dette vannet også inneholde tungmetaller og en rekke andre miljøgifter i lave konsentrasjoner. Dette begynner også å bekymre enkelte oljearbeidere. I 2015 ble det sluppet ut cirka 150 millioner kubikkmeter produsert vann fra norsk sokkel. Det blir mer og mer produsert vann jo eldre oljefeltene blir fordi det injiseres vann for å holde trykket oppe i oljebrønnen. Ifølge miljostatus.no ble det rapportert om utslipp av 20 kg kvikksølv i 2015. Det vil si at i løpet av livsløpet til ei kveite på 30–40 år vil oljebransjen ha sluppet ut cirka 600–800 kg kvikksølv i tillegg til en rekke andre miljøgifter. Dette kvikksølvet spres i havet med det produserte vannet fra en rekke produksjonsplattformer og er lett tilgjengelig for å bli tatt opp av planteplankton, og oppkonsentreres når planktonet for eksempel blir spist av raudåte, som blir spist av småsild, som blir spist av sei, som blir spist av torsk, som blir spist av stor kveite.

Erfaringene fra småkveite på Haltenbanken og storkveite i resten av landet tilsier at man bør være varsom med å introdusere nye utslippskilder inntil man har fått klarlagt hva som er forurensningskildene og mekanismene bak de høye nivåene av miljøgifter i kveite. Dette ville være i tråd med føre-var-prinsippet.

Det er derfor veldig skuffende at de tre største partiene i Norge: Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, går inn for å åpne opp det viktigste området for norske fiskebestander, Lofoten, Vesterålen og Senja, for oljevirksomhet. I tillegg økes oljeaktiviteten i tilgrensende områder der noe av maten til kveita vår kommer fra: Torsk og lodde fra utenfor Finnmarkskysten og sei, sild og makrell som kommer sørfra.

Man kan spørre seg: Dersom en av våre etterkommere finner en gammel kveitvad som henger i et gammelt naust og bestemmer seg for å sette den. Vil kveita de fanger være spiselig eller vil den være definert som spesialavfall?