Torsdag brukte tre av byens politikere arbeidsdagen hos møbelforhandleren Frank Kiil i sentrum. Møbelforhandleren mente at byens politikere manglet bakkekontakt, og utfordret dem til å jobbe to dager, for å lære hvordan det er å være privat næringsdrivende og hvordan den «virkelige verden» fungerer.

«Politikerne sitter ikke med den nødvendige kompetansen som skal til for å drive butikk. De hadde trengt å jobbe litt i den virkelige verden, og ikke bare i den teoretiske», sa Kiil da han kastet hansken.

Visst kan ikke lokalpolitikerne drive butikk. Det er det heller ingen som bør forvente av dem, for politikerne skal drive en kommune.

Det finnes knapt noen enklere øvelse enn å hakke på politikere – det vet jeg, for jeg har selv falt for fristelsen mer enn én gang. Men når det ikke bunner i annet enn «politikerne kan ingenting, og har masse å lære av meg», blir det for dumt.

Kiils utspill er kun ett av mange i rekken om hvor udugelig og late byens politikere er. Man trenger ikke være imponert over jobben de gjør, men å hevde de fleste politikere ikke kan noe om den virkelige verden er søkt. Og feil.

Det store flertallet av lokalpolitikere er ikke fulltidspolitikere, men har fulltidsjobb ved siden av sin innsats for byen i kommunestyret. Flere av dem hadde kommet bedre økonomisk ut av å prioritere jobb fremfor politikk.

Men det gjør de ikke. De velger å bruke fritida på å forsøke å skape forandring til det bedre.

Hver måned må de bruke sene kvelder og helger på å pløye gjennom hundrevis av sider med sakspapirer. Proposisjoner, utredninger, reguleringsplaner, høringer og undersøkelser skal gjennomgås, mye av det med knaskende tørt og lite underholdende innhold.

Helger går med på politiske møter, og tiden dette krever skal ofte kombineres med levering og henting av barn i barnehagen og til turn-, ski- og fotballtrening samt samvær med eventuelle samboere og venner. Offeret er betydelig for de aller fleste.

Se for deg at du må delta på dugnad 50 timer hver måned, hvor takken som oftest er å lese i avisinnlegg og sosiale medier hvor udugelig du er.

Som lokalpolitiker kan du ikke shoppe blant politiske saker. Politikerne må ta stilling til alt fra sykehjem og ungdomsklubber til flytebrygger og arealdelplaner. I større partier kan saksfeltene fordeles i kommunestyregruppa, men i de små partiene må politikerne sette seg inn i samtlige saker.

De som måtte tro at det er mye glamour i lokalpolitikken kan umulig ha overvært et ordinært kommunestyremøte på rådhuset.

De aller fleste som driver politikk er engasjert på frivillig basis. Bare 43 personer sitter i kommunestyret i Tromsø. Resten får ikke møtegodtgjørelse, men bruker fritiden sin på å kjempe for en idé og en ideologi de tror på.

De som tar steget videre og stiller til valg, særlig på lokalt plan, bør berømmes for sin tjeneste for storsamfunnet.

Her er det nemlig ikke mye heder og ære å smykke seg med. En karriere i politikken er et løp i å finne ut hvor raskt man kan oppnå et knust ettermæle. Den britiske politikeren Enoch Powell oppsummerte det godt:

«All political lives, unless they are cut off in midstream at a happy juncture, end in failure, because that is the nature of politics and of human affairs»

(Eller for de som ikke er så stødig i engelsk: «Alle politiske liv, med mindre de blir avbrutt på et lykkelig tidspunkt, ender i katastrofe. For det er politikkens og menneskets natur»)

Kritikk er en del av gamet. Det er nødvendig at både opinionen og pressen holder politikerne ansvarlige for sine prioriteringer. Kritikk er en rettesnor som gjør at du i fremtiden kan ta bedre beslutninger.

Men kritikken må handle om politikernes handlinger, politikk eller retorikk. Ikke vage, ubegrunnede ideer om at de ikke kjenner «den virkelige verden».

Kommunen har hundrevis av lovpålagte oppgaver, og med lite slingringsmonn i budsjettene tvinges lokalpolitikerne til å ta upopulære beslutninger. Uten unntak står de regelmessig i situasjoner hvor man må skuffe den ene halvdelen av befolkningen.

Mer utakknemlig jobb er det vanskelig å tenke seg, i hvert fall med Tromsø kommunes økonomiske situasjon. Du må nesten ha masokistiske tendenser for å oppsøke politiske verv her i byen.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: Hvem er det egentlig Kiil tror at disse «politikerne» er?

Byens politikere er leger, næringsdrivende, lærere, studenter, sykepleiere, selgere og alt imellom.

Vi skal være glad for at vi har noen som vier livene sine til å gjøre samfunnet vårt bedre, og byens politikerne fortjener en oppriktig takk for at de står på og at de gidder.